Starmer ser ut til å overleve

^{You need to be yourself, you can't be no one else
(Oasis, «Supersonic»)}

Hva gjør en stiv og keitete statsminister når partiet hans nettopp har røket på den største smellen på over hundre år?

I vår tid er det liksom bare en utgang: Han må gå!

Foreløpig kontrer britenes regjeringssjef Sir Keir Starmer kravene fra sine egne og bedyrer at han «can prove my doubters wrong» – for tvilerne hans tar nemlig feil. Hevder Starmer.

Ropene om statsministres og toppolitikeres avgang gjaller over hele den frie verden. Dersom de ikke «leverer» fra dag én, er det som om fotballens hektiske logikk gjelder: En ny trener må på plass.

En økende politisk rastløshet preger demokratiene i vår tid. Aller tydeligst er dette i Storbritannia. Siden den ulykksalige Brexit-avstemningen i 2016 har landet hatt fem regjeringssjefer.

Britenes Høyre, Tory-partiet, spiste partiledere og statsministre som den omfangsrike Mr Creosote i Monty Python-filmen «The Meaning of Life». Til slutt gikk dem med dem som med Python-karakteren: De sprakk. Så det gjallet.

VALGVINNER: Trumps britiske kompis Nigel Farage og hans Reform UK. Foto: Jordan Pettitt / Pa Photos / NTB

Så elendig gikk det med Churchills og Thatchers gamle parti, at britenes Ap, Labour, nærmest søvngjengersk vant valget i 2024, og fikk rent flertall i Underhuset.

Labours ennå ferske leder Keir Starmer ble ny statsminister, og varslet de små stegenes tilbakekomst i politikken.

Stein for stein skulle et nytt Storbritannia bygges. En ryddejobb i ro og mak, fritt for forgjengernes oppjagede kaos. At Starmer var like kjedelig som å se på gresset som gror var liksom en fordel etter alt styret.

Men så viste det seg at velgerne var alt annet enn klar for en nasal statsadvokat som tilsynelatende aldri fikk fingeren ut av der fingre skal ut.

På nesten oppsiktsvekkende kort tid har Starmer gått fra feiret valgvinner til nasjonal huggestabbe.

I sosiale medier blir han overøst med ironiske latteremojis, og den engelske høyrepopulismens begersvingende flåkjeft Nigel Farage lar aldri sjansen gå fra seg for å fremstille Starmer som en handlingslammet og folkefjern tørrpinn.

Farages nådeløse strategi har vært vellykket. I det nylig avholdte lokalvalget ble Farages parti Reform UK det største, mens Starmers Labour fikk sitt dårligste resultat på over hundre år.

Naturlig nok har det ført til stadig mer høylytte krav i Labour om Starmers hode på et fat. Spesielt den langt mer energiske Manchester-ordføreren Andy Burnham ses på som en mulig redningsmann. Men han må skaffe seg sete i Underhuset først, og det er Starmer bare sånn passe interessert i å hjelpe ham med.

Sir Keir selv, da? Den tidligere sjefen for den britiske påtalemakten har absolutt ingen planer om å la seg lede til eksekusjonspelotongen.

I sin første tale etter velgernes kontante slag mot statsministerens solar plexus, var han til å kjenne igjen. Like nasal, like stiv, og som vanlig – nokså vag.

Men likevel fungerte talen på et vis.

Mest fordi han for første gang på en god stund fremsto som en opplagt versjon av seg selv.

Som en krysning av Mark Darcy i «Bridget Jones’ dagbok» og John Cleese-figuren Archie Leach i «A Fish Called Wanda» lovte han å ta vanlige briters overtydelige krav om forandring på alvor.

«Status quo har feilet», postulerer Starmer nå, og sier at tiden for tålmodig steg-for-steg-politikk er over. Han lover både nasjonalisering av British Steel, jobbgarantier for unge og, ikke minst, en tettere tilknytning til det Europa britene valgte å forlate i 2016, noe mange angrer på.

Foreløpig er kravene om statsministerens avgang relativt spredte. I skrivende stund har 60 av partiets 403 parlamentarikere erklært at Starmer må forberede seg på å tre av.

Enn så lenge har ingen av de store kanonene i Labour-eliten antydet et snarlig lederskifte.

Men Starmers line blir stadig slakkere. Mistillitsprosesser har det med å leve sitt eget liv. Keir Starmers dager i 10 Downing Street kan nærme seg slutten dersom snøballen begynner å vokse for alvor.

I fotballen snakkes det stadig om trenere at de «trenger mer tid». I en øyeblikksaktivitet som fotball høres det ofte hult ut, for den neste kampen er alltid den viktigste.

Politikkens horisont er tross alt noe lengre. Det tar tid å endre kurs. Men i vår urolige tid er det som om den politiske tålmodigheten er borte. Skjer det ikke noe nå så må en ny leder på plass.

Samtidig, i Kina, legges det planer og strategier for det som skal skje de neste 20–30 årene. For ikke å si de neste 100 årene.

Kinas autoritære styre er naturligvis ikke en samfunnsmodell å trakte etter. Men det er noen oppsider ved det å la politiske ledere få tid til å se litt lenger enn til neste meningsmåling eller politiske kvartalsrapport.

Eller et elendig lokalvalg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.