Staten må ta sin del av ansvaret for å realisere kjernekraft

DEBATT: Markedet bygger ikke kjernekraft alene. Skal vi da la være?

Kjernekraft-utbyggingen krever ofte statlig involvering, skriver innsenderne. Bildet viser er tysk atomkraftanlegg. Foto: Peter Kneffel / AP

Kjernekraft er verken dømt til å bli dyrt eller noe som kan overlates til markedet alene. Det er en teknologi som krever et langsiktig samarbeid mellom industri og stat. 

Lønnsomheten i kjernekraft er mye debattert. Eksempelvis skrev Kjetil B. Alstadheim nylig at kjernekraft «sprenger budsjetter», og Øystein Sjølie mener at vi må bare «slippe kapitalismen løs».

Vi mener at begge posisjoner bommer på hva slags type prosjekt kjernekraft faktisk er: et langsiktig, kapitalkrevende og samfunnskritisk infrastrukturprosjekt.

Markedet alene strekker ikke til

Sjølie argumenterer for at vi må la markedet gjøre jobben. Det høres intuitivt riktig ut. Markeder er effektive når det finnes mange tilbydere, standardiserte produkter, lave inngangsbarrierer og risiko som kan prises og fordeles. For de fleste varer og tjenester fungerer dette godt.

Kjernekraft tilfredsstiller per i dag nesten ingen av disse forutsetningene.

For det første finnes det få leverandører i den vestlige verden som kan levere komplette kjernekraftverk. Kapasiteten er begrenset. Historisk har hvert prosjekt vært mer eller mindre unikt, tilpasset nasjonale regulatoriske krav, lokalt terreng, nettilknytning og politiske forhold.

For det andre er tidshorisontene lange. Det tar gjerne ti til femten år fra planlegging til drift. I løpet av den perioden kan politiske prioriteringer endre seg flere ganger. Eksempelvis hadde Sverige for få år siden en særskatt på kjernekraft som undergravde lønnsomheten. Slik politisk risiko er kroken på døra for slike prosjekter.

Staten som risikoavlaster

For det tredje er kapitalbehovet svært høyt. Selv såkalte SMR-er kan kreve investeringer i hundremilliarderklassen, med en betydelig statlig involvering. Jonas Nøland hevder «disse kan realiseres uten subsidier dersom det finnes private aktører som har høy betalingsvilje». Det er et stort dersom. I praksis benytter selv amerikanske teknologiselskaper statlige ordninger når de nå vil gjenoppstarte nedstengte reaktorer eller bygge nye. 

Før bygging kan starte, må det i tillegg etableres et omfattende regulatorisk apparat med tilsynsmyndigheter og sikkerhetskompetanse. Dette er kollektive goder som ikke oppstår spontant i et privat marked.

Dette betyr ikke at kjernekraft er dømt til å være ineffektiv. Det betyr at den befinner seg i grenselandet for hva rene markedsmekanismer kan håndtere alene. Derfor ser man i praksis at staten nesten alltid må bidra med risikoavlastning, garantier eller langsiktige rammevilkår, som i Sverige, Tsjekkia, Storbritannia og USA.

Må ikke være dyrt

Det er heller ikke unikt for kjernekraft. Flytende havvind i Nordsjøen realiseres heller ikke uten statlige garantier, langsiktige kontrakter og risikoavlastning. De fleste store energiprosjekter i Europa i dag kombinerer private aktører med betydelig statlig involvering.

Derfor burde spørsmålet ikke være om det trengs statlig avlastning eller ikke, men hvordan man kan strukturere risiko i slike prosjekter som er kapitalkrevende, langsiktige og samfunnskritiske. Målet bør være en modell som er gunstig for både stat og privat industri. 

Alstadheim peker på kostnadsoverskridelser i vestlige kjernekraftprosjekter. Det er et viktig poeng og en utfordring. Men bildet er mer nyansert. Kjernekraft bygges i dag betydelig rimeligere utenfor Vesten. Forskjellen skyldes ikke svakere sikkerhetskrav, men erfaring, standardisering, seriebygging og bedre prosjektgjennomføring.

Spørsmålet er hvordan, ikke om

Vår gjennomgang av vestlige prosjekter de siste tjue årene viser et betydelig forbedringspotensial innen prosjektstyring, kontraktsmodeller og kompetanse. Dette er områder hvor Norge har verdifull erfaring. Vi bygger fortsatt komplekse olje- og gassinstallasjoner, store samferdselsprosjekter og avansert industriell infrastruktur.

Det finnes ingen naturgitt lov som sier at kjernekraft må være ekstremt dyrt i Vesten. Men det finnes heller lite, om noe, historisk erfaring som tilsier at private investorer klarer slike prosjekter alene.

Den reelle debatten bør derfor ikke handle om staten skal være involvert eller ikke. Den bør handle om hvordan staten eventuelt skal være involvert, og hvordan risiko kan fordeles slik at prosjektene både er samfunnsøkonomisk fornuftige og finansielt gjennomførbare.

Hvis Norge ønsker kjernekraft som del av energimiksen, krever det mer enn å slippe markedet fri. Det krever også en politisk og institusjonell modell som gjør prosjektene gjennomførbare. Kjernekraft er en langsiktig samfunnsinvestering. Da må staten også ta sin del av ansvaret for å realisere den.