Steinalderen er mye bedre enn sitt rykte. Trump ville ikke hatt kjangs.

Denne personlighetstypen hadde dårlige kår i steinalderen, skriver debattanten om USAs president Donald Trump. Foto: Julia Demaree Nikhinson , AP/NTB

Steinalderen er mye bedre enn sitt rykte.

Ifølge USAs president Donald Trump skal Iran «bombes tilbake til steinalderen». Dette er ikke et innlegg om USAs katastrofale krigføring mot Iran, men om Trumps grenseløst aggressive uttalelser mot et land og dets innbyggere. For når han ønsker dem tilbake til steinalderen – «der de hører hjemme» – er det definitivt ikke et godt sted han tenker på.

For Trump, og for mange andre, påkaller steinalderen et bilde av en slags opprinnelig tilstand, der menneskene er hjelpeløse og preget av moralsk lavmål fordi utviklingen ennå ikke har kommet i gang. En tilstand av konstant sult og vold, der usle mennesker driver en alles kamp mot alle. På tross av bestselgende populærvitenskapelige bøker som «Sapiens» (Harari 2014, norsk utgave 2016) og «Begynnelsen til alt» (Graeber & Wengrow 2021, norsk utgave 2022) er denne forestillingen fortsatt utbredt. Som kjent leser heller ikke Trump bøker.

Hadde Trump visst noe om steinalderen, ville han definitivt ikke ha ønsket iranerne dit. Steinalderen er mye bedre enn sitt rykte.

Kun kulturelle forskjeller

Så hva er steinalderen? Vi kan ta utgangspunkt i steinalderen fra og med den tid det fantes biologisk moderne mennesker, også kalt sapiens. Mellom oss og steinaldersapiens er det ingen forskjeller annet enn kulturelle, fordi vi og de har det samme kognitive og fysiske utgangspunktet.

Biologisk moderne mennesker har eksistert i verden i minst 200.000 år. For 40.000–50.000 år siden ble denne menneskearten enerådende på kloden.

Cirka 9400 år før vår tidsregning kom de første mennesker til det som i dag er Norges kyster. Det var på et tidspunkt der sapiens hadde levd i Europa i flere titalls tusen år. Da var menneskeheten allerede «gammel». Siden denne gang har vårt land vært befolket.

5500 år senere finner vi spor av det aller eldste jordbruket på våre breddegrader. På en tidsskala over norgeshistoriens mange faser utgjør steinalderen før jordbruket halvparten av tidslinjen, mens på verdensbasis utgjør denne eldre steinalderen en betraktelig større andel av menneskehetens historie målt i mengde tid.

Steinalderen er, for å si det enkelt, mange tider og mange steder. Den er ikke én opprinnelig tilstand, men uendelig mange tidsaldre i et utall regioner og lokalområder av verden. Vi snakker om en uendelighet av samfunn med unike historiske forløp av utvikling og endring, samfunn med ulike historiske utgangspunkt innenfor ulike naturmiljøer, landskap og klimasoner.

Men det som forener samfunn i eldre steinalder, er at de høstet ressursene direkte fra naturen gjennom jakt, fiske og sanking og hentet råstoffer i berggrunn, dyr og vegetasjon for å lage redskaper, kunstgjenstander, klær og hus. Omformingen fra natur til kultur var forbundet med håndverksteknologiske tradisjoner på høyt nivå.

Steinalderens mennesker var alt annet enn hjelpeløse, de var snarere svært levedyktige og hadde en kunnskap om landskap og natur som ligger hinsides det erfarne friluftsmennesker drømmer om.

Steinalderens mange tider og steder innebærer levedyktige og ofte velorganiserte samfunn der det var nok til alle, og med et sterkt ethos om å dele. Arkeologisk og antropologisk kunnskap tilsier at politiske lederskap i liten grad var formalisert, og om de fantes, var de under konstant forhandling.

Ikke spesielt voldelige

Steinalderen er mangfoldig, både når det gjelder organisering og mye annet. Det er vanlig å se på steinaldermennesker som mer voldelige enn mennesker i dag. I noen kontekster finnes det skjelettmateriale som viser at fysisk vold fant sted. Men ellers er det ingen grunn til å hevde at menneskene var spesielt voldelige.

Akkurat som i dag er graden av vold bestemt ut fra samfunnsforholdene. Som generelt utgangspunkt bør vi tenke at steinalderfolk hverken var mer eller mindre voldelige enn mennesker flest.

Steinalderen varte lenge fordi den besto av svært bærekraftige samfunn. Steinalderens bestandighet skyldes menneskers samarbeid, høye nivå av ferdigheter og evne til overlevelse. Enten samfunnene organiserte seg som «flat struktur» eller holdt seg med ledere, kan man likevel si at det fantes et egalitært grunnprinsipp – altså med lite rom for å berike seg på andres bekostning og med begrenset rom for egoistisk adferd.

Samfunn som var styrt av ubrukelige ledere, kunne oppløse seg selv og begynne på nytt. Eventuelt kunne asosiale individer stikke av og forsøke å finne noen andre å plage. Steinalderen bød på en unik frihet for menneskeheten. Hele kollektiv kunne også bryte opp, finne jomfruelige områder og skape sitt utopia. For dette var en verden med fortsatt mye ledig plass og overflod av naturressurser.

Man kunne unne folk i krigsherjede områder slike muligheter. Om enn et umulig scenario er likevel det å skulle bombes tilbake til steinalderen langt fra det verst tenkelige. Man ville definitivt gått fri av Trump-typer, for denne personlighetstypen hadde dårlige kår. En person med bare en brøkdel av originalens gigantisk egoistiske adferd ville ha vært jagd vekk. Trump hadde ikke hatt kjangs i steinalderen.