Stjerner som sovepute

Det er høysesong for paraidrett i Norge. Imponerende innsats i Paralympics i Italia følges opp med jubel og entusiasme i Holmenkollen for de nye skiskytterheltene i Team Pølsa, gjeng 2.

Men begge deler er ufrivillig med på å kamuflere en virkelighet få egentlig vil snakke høyt om: Satsingen på paraidrett i Norge er langt unna å gi de ønskede resultater.

To unike utøvere – og nesten bare det

Det er grunner til at vi ikke bare skal juble for den norske medaljefangsten, sånn når vi har fått den på en bitte liten avstand. Det er nemlig en litt spesiell historie bak den:

To unike utøvere var nemlig involvert i samtlige av de åtte norske medaljene.

Vilde Nilsen og Jesper Saltvik Pedersen tok fire medaljer hver, inkludert en stafettbronse i langrenn for Nilsen. Nilsen vant karrierens første og etterlengtede Paralympics-gull, da hun var suveren på sprinten. Pedersen fikk også oppfylt sitt store mål, nemlig å vinne det utforgullet som var det eneste han manglet i samlingen.

Dette gir likevel mest av alt grunnlag for bekymring.

Det er nemlig åpenbart hvor skjør den norske suksessen er.

For fire år siden, i Paralympics i Beijing, tok nemlig Norge sju medaljer. To utøvere bidro til samtlige: Jesper Saltvik Pedersen tok fire og Vilde Nilsen tre, inkludert en bronse i stafett.

I Pyeongchang i 2018 tok Norge 8 medaljer. Tre av dem ble vunnet av de pur unge debutantene Jesper Saltvik Pedersen og Vilde Nilsen.

Satt på spissen har absolutt ingenting skjedd siden den gang når det gjelder rekruttering til toppen av norsk paraidrett.

Norske barn og ungdommer trenger flere rollemodeller enn Team Pølsa.

Men det er ikke mange tegn på at det vil kunne skje en endring.

Ingen reell vilje

Paralympics har mer og mer blitt et populært utstillingsvindu for norske ministere og idrettsledere som annethvert år vil klappe og smile på bilder med noen av våre mest imponerende idrettsstjerner.

I tiden mellom lekene kan vel ingen påstå engasjementet er i overkant stort, særlig blant politikerne. Men det gjelder også hos mange av oss andre.

De fine ordene og lovnadene mister holdbarheten omtrent innen setningene er ved punktum.

Mens ingen eller veldig få har vist reell vilje til å være med på en større diskusjon om paraidrettens verdi.

Paraidrett er ikke som all annen idrett. Den er mer krevende, både for mange av utøverne og når det gjelder ressurser, både menneskelig og materielt.

Men den er også mye mer.

Gevinstene ved en ny hverdag

Om mange kunne tenke seg å bidra og tilrettelegge, er det få som vet hvordan, om det er i klubber eller som enkeltpersoner.

Krav til spesialkompetanse, til plass, oppbevaring av utstyr og såkalt universell utforming setter stoppere for mange initiativer før de i det hele tatt har startet.

Det paraidretten har, i tillegg til den åpenbare helsemessige gevinsten, er likevel også et samfunnsøkonomisk potensial ingen synes å være villig å utforske ordentlig – i den åpenbare redsel for at det skal koste penger.

Og akkurat dette er kanskje det som er mest trist ved det hele.

«Vi skal i hvert fall ikke bruke penger som unnskyldning», sa toppidrettssjef Tore Øvrebø nøkternt da han skulle oppsummere Paralympics.

Om det ikke er en unnskyldning, er det likevel påfallende ofte brukt som en forklaring.

Paraidrett er nødvendigvis ofte dyrere å organisere enn idrett for funksjonsfriske, hvis man ser dette helt isolert.

Men i rapporten Oslo Economics laget for Idrettsforbundet i 2020, «Idrett for mennesker med funksjonsnedsettelser», ble det trukket frem en rekke positive effekter av rekruttering til idretten, i form av bedre psykisk og fysisk helse, lavere kommunale utgifter og økt arbeidsdeltakelse.

Faktum er likevel at veldig lite har skjedd eller skjer når det gjelder å bedre rekrutteringen.

Men ingen vil egentlig snakke om det.

Det gjelder for idrettsledere, men først og fremst er problemet hos politikerne.

Ingen skal komme og påstå at det er reell vilje hos våre politikere, uansett tilhørighet, til å gi paraidretten et tiltrengt løft.

Uten midler, ingen aktivitet

Også i år er det tydeligste eksempelet på dette bevilgningene til de såkalte Aktivitetshjelpemidlene (AKT).

Dette er også det grelleste eksempelet på politikernes ansvarsfraskrivelse.

Disse hjelpemidlene er i praksis alt man trenger for å drive paraidrett på breddenivå. På vinteren betyr dette eksempelvis piggekjelker, langrennspulker eller spesialbygde sitski.
For mange vil dette bety det første steget mot et rikere og mer aktivt liv, kombinert med bedre helse.

For å gjenta det helt banale: Disse investeringene vil kunne bety en betydelig innsparing på andre sosiale utgifter for de berørte.

Ifølge Veilederforum vil gevinsten ved å få én person fra uføretrygd til arbeid 550 000 kroner i året, bare i rene penger. Hva det ellers kan bety på det menneskelige plan, i form av mindre behov for medisinsk hjelp, bedre funksjonalitet og mindre sosial isolasjon, kan man bare forestille seg.

For politikerne over hele spekteret er dette åpenbart ikke nok.

Er du under 26 år, kan du søke fritt om disse aktivitetshjelpemidlene. I praksis betyr det at store ressurser også går til utstyr mange egentlig ikke har behov for.
Men har du fylt 26 år, er potten brått begrenset.
De 80 millionene som var satt av forsvant også i år i løpet av få dager i januar. Neste mulighet er i januar 2027. Mange gir opp på veien og får aldri muligheten til å komme i gang med den idrettsaktiviteten de ønsker og veldig ofte trenger.

En slik tilfeldig aldersgrense er kun satt for å spare penger. Ingen politikere er villige til å gi ordningen et åpenbart nødvendig løft. Man burde i stedet teste å fjerne aldersgrensen og heller behovsprøve i større grad, hvilket ville gitt en mye riktigere fordeling og bruk av midlene.

Og for dem av dere som mener at 26 år uansett er for sent å starte noe som kan bli en paralympisk karriere, siden det er dét vi faktisk diskuterer her:

Gjennomsnittsalderen på den norske troppen i årets paralympiske leker var 34 år.

Fra topp til tolv

Norge ble beste nasjon i OL. En av suksessfaktorene som stadig ble gjentatt, var tankegangen i norsk idrett som sier at en tålmodig satsing på bredde også skaper toppene som til slutt lykkes i mesterskap.

Dette gjelder åpenbart ikke i para-Norge. Manglende tilrettelegging for å få flere i aktivitet er en av grunnene til at Norge i Paralympics endte nede på 12. plass på medaljestatistikken.

1. januar 2008 ble Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund lagt ned. Da var prosessen med å overføre satsingen på paraidrett til hvert enkelt særforbund endelig ferdig, mente man. Hvor vellykket dette grepet var, er det meget mulig å stille spørsmål om.

Veldig få særforbund har i realiteten brukt særlig store ressurser på å utvikle paraidretten, uansett hva man kan få inntrykk av i de sporadiske festtalene.

Det er imidlertid små positive blaff, inkludert en viss fremgang i antallet idrettsklubber som har et paratilbud. Men det er veldig langt igjen.

«Vi er relativt få som satser i det landet her», som lederen for den norske paralympiske troppen, Hanne Staff, uttrykte det.

Det var treffende på flere måter enn det nok opprinnelig var tenkt.

Usikker fremtid for stjernene

Vilde Nilsen avsluttet også Paralympics med å så tvil om hun kommer til å satse for fullt de neste fire årene.

Da ender hele ansvaret for norske medaljer på Jesper Saltvik Pedersens sterke skuldre. Men heller ikke han svarer klart på om han fortsetter til neste Paralympics i Frankrike i 2030.

I stedet sier han at han «vil være med og utvikle sporten fremover».

Det kan bety så mangt.

Men det Pedersen uansett etterlyser er større synlighet for paraidretten. I øyeblikket er det ikke engang sikkert at det blir para-øvelser under alpin-VM i Narvik i 2029.

Det vil i så fall være et foreløpig punktum for Norge som foregangsnasjon innen paraidretten – uansett innsatsen til Team Pølsa.