Stoltenbergs personlige hilsen gjorde inntrykk. Men ord er ikke nok.

Spørsmålet fra København lyder: Når finner statsmannen Stoltenberg og de norske regjeringspolitikerne kamplysten til å melde Norge inn i EU? skriver innleggsforfatteren. Bildet av Jens Stoltenberg er fra 2025. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Nordisk samling er en del av svaret vårt på truslene fra Russland og tvilen om USA. Hurra for det. Men er det annet enn ord?

Den ellers så stoiske Jens Stoltenberg klarte ikke å holde irritasjonen tilbake.

«Det er lenge siden vi dro til kongen i København for å høre hva vi skulle gjøre. Det er det norske folk som bestemmer i Norge», sa han med henvisning til løsrivelsen fra Danmark i 1814.

Ordene falt som en polemisk smekk over fingrene til meg under den fellesnordiske utgaven av «Debatten», som denne uken ble samsendt på norske NRK, svenske SVT, finske YLE og DR.

Hvert land stilte med en minister til en diskusjon om potensialet i det pannordiske samarbeidet i en tid hvor USA forlater oss som nærmeste allierte, Russland truer, og Kina spøker. Fungerende utenriksminister Lars Løkke Rasmussen (M) representerte Danmark, mens finansminister og tidligere generalsekretær for Nato Jens Stoltenberg bar det norske flagget.

Jeg var invitert i studio for å debattere særlig Norges politiske posisjon i denne avgjørende perioden i vår felles historie, hvor våre nærmeste allierte for alvor er blitt dem vi bor tettest på. Både i Norden og i det EU som Norge helt ubegripelig har valgt å stå utenfor.

Feil side av historien

Vår tid krever styrket samhold og samarbeid i Europa og i Norden. Det er noe vi i Danmark opplevde viktigheten av da særlig våre nordiske brødre og søstre leverte akutt og absolutt musketérånd med helhjertet oppbakking av Danmarks territoriale integritet da Donald Trump truet med å ta Grønland med makt.

Men midt i det styrkede samholdet risikerer særlig ett land å havne på feil side av historien ved å isolere seg: Norge.

For det første har våre norske venner valgt å stå utenfor EU, som utgjør Nordens eneste riktige – og mulige – geopolitiske hjemsted. Vi sier at Europa er alene hjemme, men Norge er slett ikke formelt flyttet inn i det europeiske hus.

For det andre er det ikke noe land i denne verden som tjener mer penger på de stigende gass- og oljeprisene etter Russlands grusomme angrepskrig i Ukraina. Og selv om Norge i dag har økt sitt bidrag til Ukraina, ligger landet fortsatt på en flau femteplass over donorland siden invasjonen i februar 2022. Hver gang Norge tjener 10 kroner i ekstrafortjeneste, betaler de bare 1 krone tilbake.

Bare i ekstrainntekter har Norge tjent 3000 milliarder norske kroner etter krigsutbruddet. Det er et beløp av en størrelse som kunne gjøre en avgjørende forskjell på slagmarken. Nå polstrer de Norges svulmende oljefond på svimlende 20.000 milliarder kroner. Et beløp som bare er sendt ytterligere til himmels etter krigen i Iran.

Det er elendig, Norge. Ganger to.

Noe min avis ikke har forsømt å gjøre oppmerksom på. Både i avisen og med debatter i Norge med Jens Stoltenberg og statsminister Jonas Gahr Støre.

Felles nordisk samtale

Under den nordiske TV-debatten nylig forsto jeg selvfølgelig utmerket Jens Stoltenbergs skarpe replikk da jeg kalte det pinlig at Norge ikke forlengst er blitt medlem av EU: Pass deg selv, så passer jeg på Norge!

Men kjære Jens Stoltenberg: Vi lever nettopp i en tid der vi ikke skal passe oss selv. Vi skal stå sammen og passe på hverandre. For det er ikke andre til å gjøre det. Og nettopp derfor skal vi utvikle en felles nordisk samtale og debattkultur basert på de idealene våre nordiske demokratier og velferdsmodell streber etter: åpenhet, personlig frihet og maktkritikk.

Det er nettopp disse grunnleggende demokratiske verdiene landene våre kjemper for å bevare, mens vi trues fra både øst og vest. Men det forplikter. Ikke minst til å vise hvordan åpne demokratier debatterer med hverandre: med åpenhet og ærlighet.

Tørre å kritisere hverandre

I debatten om norsk EU-medlemskap gledet det meg derfor at Lars Løkke Rasmussen dyttet litt i Norge, selv om det var med diplomatisk avstand og et smil på leppene: «Det er da klart at en norsk stemme i EU, altså en kjølig, analytisk skandinavisk stemme, ville kunne gjøre en forskjell.»

Det var en ganske usedvanlig uttalelse fordi vår politiske debattkultur ofte er preget av misforstått berøringsangst der standardsvaret typisk lyder: Jeg ønsker ikke å blande meg i andre lands interne forhold. Men hei, hvorfor ikke, egentlig?

Vi skal nettopp tørre å kritisere hverandre. Av respekt for hverandre. Det er nettopp det vi har hverandre til i den nordiske offentligheten, som for alvor ble etablert som en kulturell og politisk strømning under det moderne gjennombruddet mot slutten av 1800-tallet.

Den gang diskuterte og speilet vi oss i hverandre på livet løs, både litterært og politisk. Vi skal revitalisere debattkulturen vår i den pannordiske ånden fra det moderne gjennombrudds foregangsmann, danske Georg Brandes, og norske Henrik Ibsen og svenske August Strindberg.

Og apropos Brandes: Politisk lederskap i et brandesiansk ideal handler nettopp om motet til å gå foran sin befolkning og åpne for nye hovedstrømninger av tanker. Det stikk motsatte skjer i Norge i dag.

Spørsmålet fra København

Jens Stoltenberg har selvsagt rett i at det er høyrisikabelt å utlyse folkeavstemning om EU-medlemskap i et land som to ganger har stemt nei, og hvor de aktuelle meningsmålingene peker i samme retning.

Men truslene fra Russland og sviket fra USA stiller Norge i en helt ny situasjon der det ikke hjelper å levere gårsdagens svar på morgendagens utfordringer.

Hva har vi politikerne våre til? Å følge folket, eller sørge for at folket følger dem?

Selv om Jens Stoltenberg personlig mener at et norsk EU-medlemskap er riktig for den neste generasjonen nordmenn, så tør han ikke ta debatten og bane veien for en folkeavstemning. Så spørsmålet fra København lyder: Når finner statsmannen Stoltenberg og de norske regjeringspolitikerne kamplysten til å melde Norge inn i EU?

Finnes en vilje

Etter den fellesnordiske debatten, som ble tatt opp i et studio i DR, kom Jens Stoltenberg bort til meg. Han sa at jeg ikke måtte misforstå, at han er stor tilhenger av EU. Det tviler jeg ikke på. Og så ville han gi meg en utgave av boken sin «På min vakt» om den dramatiske tiden som Natos generalsekretær mens Donald Trump var i ferd med å sprenge alliansen i luften innenfra, og Putin invaderte Ukraina.

Han grep en penn og skrev på bokens første side en hilsen med henvisning til min kritikk av særlig Norges fattigslige Ukraina-støtte, som passende kan stå igjen som et adelsmerke for den debattkulturen som bør utvikles på tvers av de nordiske landene.

«Kjære Christian, takk for gode debatter og for at du bidrar til at vi i Norge må skjerpe oss.

God lesning!

Jens.»

Den hilsenen gjør meg glad og optimistisk. For den viser at det finnes en vilje til å dyrke en felles nordisk debattkultur.

Det nordiske samarbeidet

Mette Frederiksen har ved flere anledninger gått foran i arbeidet med nettopp å samle Norden i denne historiske skjebnestunden. Hun har invitert kollegene sine til middag privat (og ivrig vist frem bildene) og snakket om å etablere den nordiske forsvarsunionen, som får historiens malmklokker til å klinge av en moderne utgave av Kalmarunionen.

Men foreløpig er det mest blitt med snakket. Det bør Danmarks nye regjering endre på. Hvis politikerne mener alvor med det nordiske samarbeidet, bør den neste ministeren for nordiske anliggender være høyt plassert i regjeringens interne hierarki.

Ikke som i den sittende regjeringen, med en – hold deg fast – minister for byer og distrikter, kirkeminister og minister for nordisk samarbeid. Et slikt bunnfallsdepartement er jo en hån mot viktigheten av det nordiske samarbeidet.

Hvorfor ikke gjøre landets statsminister til minister for nordiske anliggender? Eller kanskje utenriksministeren? Det vil gi det nordiske samarbeidet den posisjonen og tyngden Norden fortjener akkurat nå.

Debattredaksjonen har brukt KI-verktøy for å oversette teksten fra dansk til norsk.