Støre: Fra flopp til landsfader

KOMMENTAR: Jonas «The Comeback Kid» Gahr Støre ble tatt imot nærmest som en frelser på landsmøtet i Arbeiderpartiet.

Statsminister Jonas Gahr Støre ble mottatt som en frelser på Arbeiderpartiets landsmøte torsdag. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Applausen var stående, taktfast og langvarig, og Jonas Gahr Støre hadde ikke engang begynt å snakke.

For de av oss som har deltatt som representanter fra mediene på en del landsmøter i Arbeiderpartiet de siste årene, var kontrasten til noen av de foregående ganske påfallende.

For under ledelse av Jonas Gahr Støre har ikke Arbeiderparti-skuta ikke akkurat seilt i medvind. Snarere tvert imot. Det er ikke mange år siden såkalt «sentrale kilder» i partiet skumlet på tomannshånd om at denne Støre kunne bringe Ap ned i ensifret oppslutning.

Det er ikke mer enn snaue tre måneder siden det var en mer eller mindre åpen lederstrid i emningen i Arbeiderpartiet. Nestleder Tonje Brenna ble nevnt som en sannsynlig arvtaker etter et landsmøte mange trodde skulle bli preget av partiets krise, motgang og elendighet.

Krig og elendighet

Pussig nok er det nettopp krise, motgang og elendighet som har snudd skuta for Støre og hans arbeiderparti.

Krig i Europa

Trump i Det hvite hus

Usikkerhet om sikkerhet og økonomisk vekst i hele verden

Skilsmissen fra Senterpartiet kom etter at Støre bestemte seg for å gi dem et tilbud de ikke kunne si ja til.

Han visste godt at de tre og i og for seg mindre viktige EU-direktivene han insisterte på å innføre som norsk lov i fjor høst, ville bli en for omfangsrik kamel å svelge for EU-motstanderen og finansministeren Trygve Slagsvold Vedum.

Populistisk knockout

Og det er vanskelig, nei umulig, å ikke tro at i alle fall store deler av Planen var klar allerede:

Norgespris på strøm, nei til nye utenlandskabler nå, kombinert med Jens Stoltenbergs comeback, slo knockout på alle de drømmene Senterpartiet måtte ha hatt om å slå politisk mynt på bruddet.

Den enorme og ikke minst raske framgangen Ap har opplevd er det lenge siden vi har sett maken til. Til og med i blåe Rogaland puster Ap nå Fremskrittspartiet i nakken. Hvor høyt kan dette gå, spør man seg.

Til dette er det å si at dagens nivåer for Ap ville ført til krisemøter og lederskifte for bare 10–15 år siden. Betyr det at det fortsatt er mye å gå på, eller er den nye normalen for hva som skal regnes som bra oppslutning, at partier som Høyre, Ap og Fremskrittspartiet ligger et sted mellom 20 og 30 prosent.

Kuppet i USA

Støres tale til landsmøtet, en tale som flere ganger ble avbrutt av høylytt og langvarig applaus, begynte utenriks. Og det er nok ikke tvil om at den oppturen Ap opplever nå, henger nøye sammen med at verden utenfor Norge har blitt et både usikkert og farlig sted.

Halvparten av alt som produseres i Norge skal selges i dette usikre markedet, og dessuten står demokrati og frihet på spill i land vi inntil nylig trodde var våre allierte.

USA er for tiden utsatt for et pågående kupp mot det liberale demokratiet, og Trump-administrasjonen kan ikke lenger regnes som en stabil alliert for noe annet land, kanskje med unntak av Russland.

Støres stikk til USAs president Trump var, nødvendigvis, en form for retorisk balansekunst. Men han var tydelig:

– Mye av utryggheten kan spores tilbake til 20. januar, da USA fikk ny president, sa Støre. Men han nevnte ikke Nato og Trump. Han snakket om økonomisk usikkerhet, bare timer etter at Trump lanserte sin absurde «straffetoll» mot omtrent hele verden, inkludert Norge.

Hei til EU

Ikke overraskende benyttet Støre anledningen til å slå fast partiets unisone støtte til EØS-avtalen, samtidig som han advarte mot å reise en debatt om norsk EU-medlemskap nå.

Her er han helt på linje med sin tidligere politiske hovedmotstander, Erna Solberg i Høyre. Hun vil heller ikke reise en EU-debatt hun risikerer å tape i en folkeavstemning.

Dagens hovedmotstander heter Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet, som konsistent ligger foran Høyre på meningsmålingene.

LIsthaugs store utfordring er at hun er en lettvekter på det utenrikspolitiske området, mens Ap kan slå i bordet med en tungvektsmester. Jens Stoltenberg er riktignok finansminister igjen etter 29 år, men i dagens globalpolitiske situasjon er det mest urix i den jobben også.

Dette er nok Arbeiderpartiets aller sterkeste kort inn mot stortingsvalget i september. Jeg klarer ikke helt å se hvordan de politiske rivalene skal kunne ta opp kampen med Ap på det utenrikspolitiske området i denne situasjonen, og det er ingenting som tyder på at verden vil bli mindre farlig og uforutsigbar de kommende månedene.

Støre gjorde enkelt og greit narr av Høyres og Frps lovnad om kutt i formuesskatten, og da særlig Høyres argument om at kutt i den skatten vil styrke vår forsvarsevne.

Elektrisk stemning

Han hadde også et par innrømmelser å komme med. I alle fall én. Støre (og mange andre ledende politikere i Norge) undervurderte grovt det folkelige raseriet mot prisgaloppen på strøm. De fleste i Norge mener, logisk nok, at vannkraften som har gitt både arbeidsplasser og rimelig strøm i landet, er et felleseie, og derfor reagerer sterkt på å bli fortalt at den nå har blitt en vare som selges til høystbydende på en europeisk kraftbørs. (Selv om det egentlig har vært sånn lenge. Det var de nye kablene, og invasjonen i Ukraina, som satte det hele på spissen).

Norgesprisen på strøm kunne nok med fordel ha blitt lansert tidligere, sier han nå. Strømstøtten som ble iverksatt, var ikke nok. Dette er altså den samme Støre som ikke lenge før mente at makspris på strøm var farlig og uansvarlig populisme.

Men hva er litt populisme mellom venner?