«Store Mamma» er suveren og allmektig

Fri fordeling av foreldrepermisjon blir fort et fritt valg kun for mødre, på bekostning av fedre.

STARTET DEBATTEN: Påtroppende KrFU-leder Ingrid Olina Hovland vil endre foreldrepermisjonen. Foto: KrFU

Mandag 13. oktober kl. 14:42

KRONIKK: ØYVIND SØRAAS SKORGE, FRIDA FEYER OG INGVILD ANDERSEN

KrFU-leder Ingrid Olina Hovland vil ha slutt på pappaperm, og mener at staten bør slutte å legge seg opp i fordelingen av foreldrepermisjon.

Fordi familien etter hennes mening selv vet best hvordan de skal legge opp sin egen hverdag.

Men så enkelt er det kanskje ikke.

Problemet er at mor og far ofte er uenige om fordelingen av permisjon.

Øyvind Søraas Skorge

førsteamanuensis, OsloMet

Foreldrepengeundersøkelsen og tall fra ISF viser for eksempel at et flertall av mødre ønsker en kortere pappaperm, mens et flertall av fedre ikke gjør det.

Så hvem er det som vinner kampen om permisjon på hjemmebane hvis staten ikke blander seg inn?

Fride Feyer

psykolog og førsteamanuensis, NMBU

Mor har båret fram barnet, født, vært hjemme siden fødsel, blitt vant til alle praktiske babygjøremål og ammer ofte.

Summen av biologi, forventninger og praksiser gjør mor til «default»-forelder og vipper frie valg i hennes favør. Hun blir «Store Mamma».

Far, derimot, har vært på jobb.

Far stiller dermed i en forhandlingsposisjon hvor han fort må kapitulere.

Ingvild Andersen

førsteamanuensis, OsloMet

Statistikken underbygger dette: for eksempel følger fars uttak av foreldrepermisjonen lengden på pappapermen. Reduseres den, tar fedre mindre.

Mer valgfrihet til mor kan derfor raskt krympe fars valgfrihet.

Men, det er kanskje lurt å lytte til mor fremfor far? Er det ikke egentlig best for barnet at mor er hjemme?

De første månedene søker barnet mor, mens barnet er mer likegyldig til hvem som er andre omsorgspersoner rundt det.

Det er mor som gjelder.

Dette endrer seg imidlertid rundt syv måneders alder (nettopp da mange fedre tar permisjon).

Barnet begynner å favorisere de som er til stede i hverdagen – og viser skepsis til nye fjes. For far er dette dermed en viktig fase for at barnet skal lære ham å kjenne som omsorgsperson.

Likevel kan det jo fortsatt være at barnet er best ivaretatt med mor hjemme.

Hormonendringer når hun får barn hjelper henne med å våkne lettere av barneskrik og gjør henne fullstendig oppslukt i barnet.

Dette gjør henne særlig egnet til å møte barnets behov.

Det er imidlertid ikke bare mor som gjennomgår slike hormonelle endringer.

Fedre opplever hormonendringer såfremt de tilbringer tid med barnet, noe som gjør også dem mer sensitive for barnets behov.

Når far får tid alene til å bli kjent med barnets behov, akkurat som mor, betyr det at barnet fra tidlig alder har flere tydelige omsorgspersoner å spille på.

Uten fedrekvoten går vi glipp av dette.

At mor ønsker å være hjemme lenger enn i dag er både legitimt og forståelig. Men løsningen er ikke å kvitte seg med fedrekvoten.

Da ender vi fort med en fordeling som reflekterer mors frie valg, men verken fars ønske eller nødvendigvis barnets beste.

«Store Mamma» er suveren og allmektig.

Men familien har kanskje nettopp derfor godt av at hun tøyles litt av staten for å la lille pappa slippe til.