Støres asylnøtt

11 hours ago 3

Flere europeiske statsledere, blant dem Danmarks sosialdemokratiske statsminister Mette Fredriksen, har sendt et åpent brev. De ønsker seg en debatt om internasjonale konvensjoners plass i asyl- og innvandringspolitikken.

De mener at Den europeiske menneskerettskonvensjon legger for sterke føringer på den enkelte nasjonalstat sine muligheter til å bestemme sin egen innvandringspolitikk.

Selve kjernen

For eksempel har Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg nektet Danmark å sende straffedømte personer tilbake til sine opprinnelsesland. Og nektet danske myndigheter å stille krav om minst tre års opphold i landet før en nykommer kan få resten av familien dit.

Vår egen regjering har sagt nei til å signere brevet.

Denne saken går rett inn i kjernen av spørsmålet om hvem som skal bestemme hva i et demokratisk samfunn. Hvordan makten skal fordeles mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt. Mellom parlamentet, regjeringen og domstolen.

Det var lettere før. Da var det Stortinget som ga lovene, Regjeringen som styrte landet, og domstolene, helt opp til Høyesterett, som passet på at lovene ble fulgt. Og at de to andre ikke misbrukte makten de var gitt.

Avgjørelsene binder

I takt med at internasjonal lovgivning har fått stadig større plass, også hos oss, har bildet blitt mer komplisert. Internasjonal lovgivning har i mange sammenhenger blitt gjort til norsk lov. Mange menneskerettighetskonvensjoner har fått større tyngde enn annen lovgivning. Bare Grunnloven veier tyngre enn disse.

Avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen er bindende for medlemslandene. Det betyr at våre domstoler også er forpliktet til å rette seg etter dem.

Dette er en villet, og i de aller fleste sammenhenger, en riktig utvikling. Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter, som skal respekteres. I alle samfunn.

Men som alle andre lover og bestemmelser, skal de tolkes. Her kommer domstolene inn. Hva hvis de dømmer - i strid med det lovgiver har ment? Eller hvis dommerne legger for stor vekt på noen hensyn, på bekostning av andre hensyn som kanskje burde veie tyngre?

Folkevalgte har siste ordet

Her hjemme har vi sikkerhetsventiler i slike tilfeller. Dersom vår egen Høyesterett fatter beslutninger som Stortinget mener er feil, kan våre folkevalgte endre loven. Deretter må våre domstoler basere seg på den nye loven neste gang de skal behandle en tilsvarende sak.

Dersom det dreier seg om Grunnloven, er det litt mer komplisert. Da kreves det et større flertall i Stortinget, og et vedtak om å endre en slik lov, vil ta lengre tid.

Men det er fortsatt mulig. Det er fortsatt våre folkevalgte, de som har fått vår tillit til å gi og endre lover, som har det siste ordet.

Slik er det ikke med Den europeiske menneskerettsdomstolen. Den bygger sine avgjørelser på Den europeiske menneskerettskonvensjon, vedtatt av medlemslandene i Europarådet, i 1950. Dersom denne konvensjonen skal endres på noe punkt, må alle de 46 landene være enige. Det er vanskelig, nær umulig, å se for seg at det kan skje.

Stort rom for tolkning

Samtidig praktiserer denne domstolen det som omtales som «en dynamisk tolkning». Det betyr at den tolker ikke bare ut fra teksten, men ser situasjonen i lys av samfunnsutviklingen, og ut fra hvordan dommerne forstår formålet med bestemmelsen.

Dette gir stort rom for tolkning - uten den sikkerhetsventilen vi har her hjemme, i form av at politikerne kan endre lover og regler.

Da er vi ved asyl- og flyktningpolitikken, som er bakgrunnen for det åpne brevet fra de europeiske statslederne. De ber om en debatt om hvorvidt konvensjoner vedtatt rett etter andre verdenskrig, og domstolens tolkning av disse, er tilpasset dagens virkelighet.

En slik debatt er ikke et angrep på den internasjonale rettsordenen. De europeiske statslederne saboterer ikke domstolens avgjørelser, de truer ikke dommerne med sanksjoner. Deres initiativ er ikke et knefall for rettsstatens prinsipper, slik vi ser at det skjer i Donald Trumps USA.

Tvert om. Det er å ta på alvor et tema som har sprengkraft i dagens Europa. Et tema som har gitt ytre høyre skremmende stor oppslutning i mange europeiske land. Det er farlig dersom velgerne får en følelse av at politikerne har mistet kontrollen med innvandringen. Dette skaper spenninger i mange samfunn. Frykt for økt kriminalitet. For det mange omtaler som svenske tilstander.

Under demokratisk kontroll

Tidligere UDI-direktør Frode Forfang kom nylig med boken «Asylparadokset». Den forteller om kollapsen i hele asylsystemet. Om hvordan flyktningkonvensjonen og andre konvensjoner som ble vedtatt rett etter andre verdenskrig, for å beskytte enkeltmennesker som ble forfulgt, i dag blir misbrukt av kyniske menneskehandlere. Og av desperate mennesker som ønsker seg et bedre liv. Men som ikke nødvendigvis oppfyller kravene til å få beskyttelse.

EU vedtok i fjor en felles asyl- og migrasjonspakt, som etter planen skal iverksettes neste sommer. Den er ufullstendig, men et riktig skritt på veien. Og i motsetning til Den europeiske menneskerettsdomstolen og de internasjonale konvensjonene, er migrasjonspakten under en reell demokratisk kontroll. Europeere kan gjenvelge eller kaste de politikerne som har sluttet opp om den. De kan velge politikere som vil ha en annen politikk.

Europa må få orden på asylpolitikken, og kontroll med hvem som kommer hit. Hvis ikke, kan det på et tidspunkt bli stygt. Veldig stygt. Da kan murene med piggtrådgjerder vi så i enkelte europeiske land under flyktningkrisen i 2015 bli en bagatell, sammenlignet med det som kan komme.

Vår regjering må erkjenne at den internasjonale rettsorden også byr på noen utfordringer. Det er alvorlig at statsminister Jonas Gahr Støre og hans folk ikke engang vil åpne opp for debatten Mette Fredriksen og andre europeiske statsledere har tatt initiativ til.

Nå risikerer de å overlate rommet nettopp til de politiske kreftene de selv frykter.

Bør den norske regjeringen bli med på brevet fra Mette Fredriksen og de andre statslederne?aJabNeicUsikker

Hør samtalen med Frode Forfang her:

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article