Straff alene endrer sjelden liv

De må tas på alvor, og de må få konsekvenser. Men i møte med barns grenseløse atferd, må også samfunnet vise grenser med innhold, ikke bare straff. Barn og unge trenger tydelige rammer, og de må lære at handlinger har følger, både for dem selv og for andre. Men rammer alene hjelper lite dersom de ikke fylles med noe, med trygghet, forutsigbarhet og voksne som bryr seg og tar ansvar. Det handler ikke bare om kontroll, men om å tilby struktur, og samtidig se barnets menneskelige og psykososiale behov.

Straff alene endrer sjelden liv. Det som gjør en forskjell, er trygge voksne som evner å kombinere grensesetting med støtte. Å stille seg på barnets side betyr ikke å stå i opposisjon til samfunnet. Det betyr å stå i solidaritet, både med barnet og med fellesskapet. Et barn som får mulighet til å endre kurs, er også et samfunn som får færre ofre, mindre frykt og mer trygghet.

Barn som utøver vold eller kriminalitet havner altfor ofte i et offentlig narrativ som handler om fare, trusler og straff. Dette er en forenklet forklaring som fort kan bli en feilslutning. Bak aggresjonen og utageringen finnes det nesten alltid barn som har vokst opp uten de grunnleggende rammene for trygg utvikling, emosjonell støtte, stabile voksne og varme relasjoner. Det er her løsningen må ligge, sammen med å bidra til at barna lærer nye og bedre ferdigheter til å håndtere livet sitt. Det må tilrettelegges for mestring og mening i hverdagen.

Ungdomsstraff må bygge på forståelsen av at atferdsproblemer ofte er uttrykk for underliggende behov og ikke løses alene med sanksjoner, men med relasjonell støtte og tverrfaglig oppfølging. Straff uten relasjon og trygghet risikerer å forsterke utenforskap, ikke redusere gjentakelsesfare.

Når barn utagerer, er det ofte et rop om hjelp! Barn utøver sjelden vold uten grunn. De har ofte selv blitt utsatt for ulike former for omsorgssvikt, emosjonell, fysisk eller strukturell. De har manglet voksne som har sett dem, tålt dem og hjulpet dem å regulere følelser. Når trygg tilknytning uteblir, utvikler barnet ofte strategier for å overleve. For noen betyr det å trekke seg tilbake og bli usynlig. For andre blir angrep det beste forsvar.

Forskning på tilknytning viser tydelig hvordan barn trenger trygge voksne for å utvikle evnen til selvregulering, empati og sosial fungering. Uten dette grunnlaget risikerer vi å få ungdom som reagerer med aggresjon i møte med motstand, og som ikke har internalisert sosiale normer eller grenser på en sunn måte.

Straff virker ikke utviklingsfremmende! Det er bred enighet i fagmiljøer om at straff i seg selv sjelden har positiv effekt på barn og unge. Det som kanskje kan virke for en voksen, frykten for konsekvens, virker ofte motsatt på barn som allerede føler seg utenfor eller verdiløse. For disse barna er straff en bekreftelse på deres indre selvbilde, at de er dårlige, farlige eller uønskede.

I tillegg kan straff føre til enda mer marginalisering. Når barnet møtes med hardere sanksjoner, isolasjon eller institusjonsopphold uten relasjonell forankring, forsterkes de underliggende problemene. Vi vet at det er trygge relasjoner, ikke sanksjoner, som skaper endring. Det er voksne ikke systemer, som gjør barn trygge.

Barn trenger grenser – men først og fremst trenger de å bli møtt!

Å argumentere mot straff er ikke det samme som å fraskrive ansvar. Barn trenger grenser og konsekvenser, men de må være innrammet av forståelse og et ønske om å hjelpe barnet videre. Det er krevende å møte vold med varme. Det krever faglig støtte og kompetanse, veiledning og strukturer som hjelper de voksne, enten det er lærere, terapeuter, barnevernsarbeidere eller foreldre, til å stå i det som er vanskelig. Barns atferd kan endres. Det er aldri for sent. Men det krever rammer som inneholder tid, relasjon og et miljø som tåler barnas smerte.

Hva må gjøres?

• Styrk de relasjonelle ferdighetene i hjelpeapparatet. Barnevernet, skolen og institusjoner må ha kompetanse på traume- og tilknytningsforståelse.

• Invester i forebygging. Gi støtte til familier før problemene eskalerer. Lavterskeltilbud, foreldrestøtte og tverrfaglige team i skolen er avgjørende.

• Skap arenaer for trygghet. Barn trenger miljøer som både rommer og regulerer, som forener varme med struktur.

• La barn få nye erfaringer med voksne. Ofte er skaden skjedd i relasjoner, men det er også i relasjoner helingen finner sted.

Bak hvert barn som utøver vold, finnes en historie. Ikke alltid unnskyldende – men alltid forklarende.

Vår oppgave som samfunn er ikke å gjenopprette rettferdighet ved å straffe, men å gjenopprette barnet gjennom trygghet, tilknytning og tålmodighet. Det betyr ikke at vi skal bagatellisere handlingene, eller se en annen vei. Men det betyr at vi må lete etter hva som ligger bak.

For det er ikke straff isolert sett som endrer barn. Det er mennesker.