Straff, strategi eller sjansespill

Hva betyr det egentlig at Tonje Brenna nå forlater den prestisjefylte jobben i regjering som arbeidsminister?

Det hadde ikke vært Arbeiderpartiet, om ikke alt ble tolket som ledd i maktkamp og bygging av arverekka i partiet.

På utsiden kan det se ut som en slags degradering at hun nå blir satt til å lede Aps stortingsgruppe. For hvem vil vel sitte på et nedstøvet kontor på Stortinget når man kan være omsvermet statsråd og bli kjørt rundt i sort bil?

Svaret er åpenbart Tonje Brenna, og hun har ønsket seg den jobben selv. Og hun kommer garantert ikke til å støve ned.

Statsministerskolen

Jobben som parlamentarisk leder vil bli særdeles viktig den kommende tiden.

Det blir en formidabel utfordring å samle de fem partiene som skal være Aps parlamentariske grunnlag.

Det var vanskelig nok å lande et budsjett med SV og Senterpartiet, som knapt nok ønsket å sitte i samme rom.

Nå er begge de gamle samarbeidspartiene skadeskutt og vonbrotne etter elendige valgresultat, og kommer neppe til å bli enklere å ha med å gjøre. I tillegg skal både Rødt og MDG ha et ord med i laget, og de pleier verken å være lavmælte eller smålåtne i sine krav.

I tillegg vil Ap ønske å finne flertall med opposisjonen til høyre for seg i enkeltsaker, og helst slippe å gå på for mange nederlag.

For Ap-nestleder Brenna, som selv aldri har sittet på Stortinget, blir dette en svært synlig og krevende utfordring. Og langt mer synlig enn å være en av Støres nitten statsråder. Klarer hun å manøvrere effektivt i dette landskapet, så klarer hun det meste.

Kanskje til og med å bli statsminister.

Et takk for sist?

For når mange spør om det er en straff eller et sjansespill fra Støres side å sende Brenna inn i denne jobben, handler det om den rollen hun spilte da sterke krefter i Arbeiderpartiet ville kaste Støre som partileder i vinter.

Det fortelles ulike historier om hvilken og hvor aktiv rolle Brenna hadde, men at hun var den åpenbare etterfølgeren som partileder og selv hadde samtykket til det, er det liten tvil om.

Derfor blir det ansett av noen som både naivt og et sjansespill av Støre å gi henne denne muligheten.

Andre vil si at Støre er blitt rausere og mer avslappet med årene, og heller ikke føler seg eller er truet. Et eksempel på det er at han gjorde Stoltenberg til finansminister, noe mange trodde han ikke ville gjøre av frykt for å havne i skyggen.

Og det er sannsynligvis det smarteste strategiske grepet Støre har gjort, så hvem sier at raushet og storsinn ikke lønner seg?

Makta 2.0

At Tonje Brenna nå blir sendt på en slags statsministerskole er ikke ensbetydende med at hun blir ny partileder (og kanskje statsminister). Mange trekker parallellen til Gro Harlem Brundtland som i sin tid ble sendt fra regjering til Stortinget for å bygge erfaring.

Det er liten tvil om at rekka av mulige etterfølgere er blitt lengre enn den var da Støres framtid hang i en tynn tråd i vinter.

Særlig har helseminister Jan Christian Vestre vokst i manges øyne. I likhet med Brenna er han energisk, debattsterk, god til å forhandle og flink til å se folk. Som helseminister er han også ambisiøs, og det er nok på hans felt at de største visjonene for endring ligger de neste årene.

Dessuten blir han oppfattet som 100 prosent lojal mot Støre, selv da det blåste som verst.

Med Brenna ute, rykker Vestre opp som nr. 2 i regjeringa og vil lede både statsråd og regjeringskonferanser i Støres fravær.

Skoene til Jens

Dersom Jens Stoltenberg skulle komme til at å være finansminister ikke er det han skal fylle livet sitt med de neste årene, er Vestre en åpenbar kandidat til å fylle hans sko i finansdepartementet.

Det er ingen dårlig statsministerskole det heller.

Selv om Brenna og Vestre har mye til felles, er det også noe viktig som skiller dem. Der Brenna tradisjonelt er en del av et stort maktnettverk og blir oppfattet som en strategisk spiller, er Vestre mer frikoblet fra dette.

Brenna har brukt store deler av livet sitt i Arbeiderpartiet etter at hun ble vervet av Anniken Huitfeldt som 16-åring, mens Vestre har brukt større deler av livet sitt som bedriftsleder i næringslivet.

Nå er ikke Jan Christian Vestre helt uten strategisk erfaring fra politikken. Han har nok også snappet opp et og annet, ikke minst fra tida som politisk rådgiver for Trond Giske.

Som for øvrig også er tilbake i Stortinget nå. Hvilken rolle Giske får, vil kanskje også si noe om Støre er drevet av storsinn, strategi eller naivitet.