Stupesaken til Høyesterett. Kommunen truer med mulig badeforbud hvis de taper.

Oslo kommune truer med at et tap i Nyland-saken kan føre til inngjerding av områder og omfattende badeforbud.

Fugleberget på Sørenga bredder seg ut på varme dager. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB

Geir Kåre Nyland ble lam fra brystet og ned etter at han stupte fra bryggen foran Munchmuseet.

Det katastrofale stupet har ført til et rettsmaraton.

Etter å ha tapt i første rettsinstans, anket Oslo kommune. Kommunen tapte også i neste rettsinstans. Også denne dommen anket kommunen. Nå skal Høyesterett avgjøre saken den 6. og 7. mai.

Svært enkelt forklart handler saken om følgende: Når har kommunen et ansvar for å forhindre badeulykker?

Men så enkelt er det ikke.

Komplisert

Da Nyland stupte uti, traff han en betongmatte. Denne matten dekker over og beskytter et rør. Det hele ligger som en forhøyning en halv meter over resten av elvebunnen.

Utenfor Munch museet der han stupte var det egentlig heller ikke planlagt å være en badeplass.

Likevel: Lagmannsretten mener uansett hva planen var, at kommunen har et ansvar for sikkerheten når et område brukes til bading i stor stil.

Det er flere grunner til det, ifølge dommen fra lagmannsretten.

• Det er godt dokumentert at Oslo kommune visste at mange badet ved bryggen.
• Kommunen visste at det var farlig å stupe der.
• Dommen trekker også frem at hele ambisjonen for utbyggingen av fjordbyen, var å åpne byen mot havet og gjøre sjøkanten tilgjengelig for allmennheten.

Bruk og misbruk

Oslo kommune forsøkte i lagmannsretten å beskrive Nylands stup som en svært lite gjennomtenkt enkelthendelse.

Dommen fra lagmannsretten går i rette med denne fremstillingen.

For når området blir brukt av så mange mennesker som det gjør, spesielt unge mennesker og barn, må anlegget tilpasses faktisk bruk, mente retten. På fine dager viser tellinger at opp mot 30.000 mennesker er i området. Når det er fullt på sjøbadet ytterst, bader folk langs hele bryggeanlegget.

Risikoen for ulykker er også forhøyet fordi bryggene ser like ut både der det er trygt og der det er farlig å bade, ifølge lagmannsretten.

Når en sak skal opp i Høyesterett, er det fordi saken reiser prinsipielle spørsmål om loven. Partene har nå levert sluttinnleggene til Høyesterett. Avstanden er stor, og Oslo kommune bruker store ord for å beskrive alvoret i saken.

Ut mot Nyland

I sluttinnlegget ber Oslo kommune om at de frikjennes i saken. Hvis det ikke skjer, ber de om at erstatningsansvaret utmåles til halvparten av tapet Nyland får grunnet ulykken. Lagmannsretten dømte kommunen til å koste to tredjedeler av tapet i tillegg til saksomkostningene.

Selv om dommen i lagmannsretten løftet saken til å gjelde alle badene og ikke bare Nylands stup, argumenterer kommunen fortsatt langs de samme linjene.

Oslo kommer med flere krasse karakteristikker av Nyland.

«I denne saken er Nylands adferd den dominerende årsak til ulykken, ikke utformingen eller sikringen av promenaden», hevder kommunen, som mener at Nyland har brutt grunnleggende prinsipper for varsomhet.

De hevder også at røret Nyland traff, like gjerne kunne vært en stein. Kommunen argumenterer med at risikoen ligger i at det var grunt, noe som ikke kan regnes som en ekstraordinær risiko uansett hvor mange som bader.

«Sannsynligheten for at noen skulle stupe, uten å se skiltene og uten forundersøkelser, må anses svært liten, og kan ikke ses å vesentlig overstige dagliglivets risiko.», skriver kommunen.

Oslo kommune mener også at et erstatningsansvar mot dem i denne saken vil føre til at færre områder tilrettelegges for offentligheten fremover.

– Konsekvensen kan være inngjerding av områder, omfattende badeforbud eller i ytterste konsekvens at områder ikke tilrettelegges, skriver kommunen.

Burde tilpasset til bruken

Nylands advokat Christian Lundin er rykende uenig. Han er klar på at kommunen ved enkle virkemidler kunne fjernet risikoen for badingen. Tiltak som gjerder, merking av selve røret, flagging eller vektere har tidligere vært foreslått.

Lundin mener at slike tiltak hver for seg ville ført til at ulykken ikke skjedde.

«Kommunen hadde – i motsetning til Nyland – kjennskap om objektene i vannet», skriver Lundin før han gjentar at kommunen var kjent med at det var farlig å stupe fra bryggen, og var klar over at det skjedde bading fra bryggen.

Han er klar på at kommunen i større grad burde tilpasses sikkerhetstiltakene til den faktiske bruken, slik lagmannsretten var enige om. De mener også at utformingen av badebryggene og bryggene hvor det er farlig å bade burde sett forskjellige ut.

– Bryggens utforming innbyr til badeaktivitet. Sett sammen med betongelementer skjult i vannet samt at store folkemengder bruker bryggeanlegget, er det stor skadeevne, forklarer Lundin.

Fire år

Nyland selv sier han har en god følelse for saken. Han ser frem til, men gruer seg til, den siste behandlingen av saken.

Geir Kåre Nyland sier han ser frem til at saken er over. Foto: Espedal, Jan Tomas / Aftenposten

– Jeg er lei av denne saken og ser frem til en endelig avgjørelse. I mai er det fire år siden ulykken, jeg hadde ikke trodd saken skulle ta så lang tid, sier Geir Kåre Nyland.