Superstjerne mot egen vilje

Du kunne se det på ham.

Da magasinet Time kom ut i mai, sto Christian Pulisic (27) på forsiden i USAs drakt. Tittelen sa «CAPTAIN AMERICA».

Pulisic ble spurt om USA kan vinne VM.

(Som nesten er umulig.)

– Ja, sa Pulisic.

Han hørtes selvsikker ut. Men på bildet virket han ubekvem. Mannen som er overalt i USA for tiden – reklamer, aviser, reportasjer – elsker å spille fotball. Han er ikke glad i kjendislivet, sier Jeff Carlisle, som dekker landslaget for ESPN.

– Han er en veldig motvillig superstjerne, sier Carlisle til NRK.

Det er delte meninger om Pulisic i USA.

Alle vet at han er lagets beste. De trenger ham sårt i VM. Men i USA er de vant til at idrettsstjernene har store personligheter. De er kule. De mener ting. Michael Jordan, LeBron James, Muhammad Ali. Megan Rapinoe.

Pulisic vil heller spille sjakk, gitar og videospill. En nær venn fortalte Time at Pulisic elsket tiden under koronapandemien, fordi han kunne gå med munnbind og hatt uten å bli gjenkjent.

– Han liker genuint ikke at folk ser på ham, sa vennen.

Selv om Pulisic er synlig i media, mener flere at han burde gi mer. Ofre mer.

Noen mener at han ikke engang prioriterer å spille for USA.

Ironien er klar, sier Leander Schaerlaeckens, som nylig ga ut boken The Long Game om USAs fotballhistorie:

– Fotball i USA har ventet på en stjerne som ham i flere tiår. Vi har flere blant kvinnene, men vi ønsket en fyr som kunne være den store helten for pressen, talkshowene og magasinene, sier Schaerlaeckens til NRK.

– Så kommer endelig en fyr som har talentet, karrieren og utseendet til å ta den rollen. Og så har han ikke lyst på den. Han er bare ikke interessert.

Gullgutten

Allerede som gutt ble Pulisic utnevnt som USAs neste helt.

Han var en sensasjon. Tab Ramos var trener i det nasjonale ungdomssystemet da han en dag vandret forbi en bane, så litt på kampen, og oppdaget en pjokk av en 12-åring fra Pennsylvania som herjet med spillere som var to år eldre.

Ramos hadde spilt for USA i tre VM og speidet nå talenter over hele landet.

– Jeg kunne ikke tro det jeg så, sier Ramos til NRK.

Pulisic sine foreldre var fotballspillere. Faren var trener. Allerede som 16-åring ble Pulisic signert av Dortmund, en av Tysklands største klubber. Det at han kunne dra til Europa to år tidligere enn «normale» amerikanske talenter fordi han hadde kroatisk pass, økte følelsen av at Pulisic var spesiell.

– Det var ikke normalt for en spiller fra USA, sier Ramos.

Pulisic debuterte for USA da han var 17, og scoret med en gang. Han var kjapp, teknisk, målfarlig. Selv i Europa kunne få talenter måle seg. Håpet steg i et land som bare hadde nådd kvartfinalen i VM én gang siden krigen.

– Vi tenkte at her kommer den beste spilleren vi noen gang har hatt. Fyren som skal lede landslaget til høyder vi aldri før har nådd, sier Ramos.

Den første store muligheten for dét var VM i 2018.

USA ble ikke med.

Tidenes fiasko

Alt gikk galt på en bekmørk oktober kveld.

USA tapte mot Trinidad og Tobago, laget som lå sist i kvaliken. I en gruppe der tre av seks lag gikk rett til VM, og fjerdeplassen fikk playoff, kom USA på femteplass, bak Mexico, Costa Rica, Honduras og Panama.

De hadde ikke gått glipp av et VM på 32 år.

Yahoos reporter Henry Bushnell kalte det «en av de verste kveldene i USAs fotballhistorie, om ikke den verste».

– Et episk nederlag, sier Schaerlaeckens til NRK.

– Så vondt at jeg ikke kan beskrive det, skrev Pulisic for The Players’ Tribune.

Nå ble Pulisic kritisert. Han skrev om hvor frustrert han ble når folk sa at han «knapt er amerikansk» på grunn av etternavnet, som han har fått fra sin kroatiske bestefar. Eller at han «vokste opp i Dortmund». Han minnet om at han bodde i USA til han var 16.

– Jeg var med på alle treningsleirene, alle akademiene, alle reisene, alt amerikansk fotball hadde å tilby, skrev Pulisic.

Nå ryddet USA ut gamle travere. De kalte opp flere talenter som hadde signert for store lag i Europa i lavere alder enn sine forgjengere, blant dem Giovanni Reyna, Sergiño Dest og Timothy Weah. Da Gregg Berhalter ble trener i desember 2018, fløy han til Tyskland for å møte Pulisic.

– Det økte følelsen av at landslaget nå ble gitt over til Pulisic og hans generasjon, sier Schaerlaeckens.

– Bli heller hjemme

Samtidig ble Pulisic stadig bedre.

I 2019 dro han til det engelske storlaget Chelsea for rundt 625 millioner kroner, den nest dyreste spilleren i klubbens historie på den tiden. To år senere ble han den første amerikanske herrespilleren til å vinne Mesterligaen.

I 2023 skrev han under for AC Milan i Italia, der han tok det gamle trøyenummeret til legendariske Zlatan Ibrahimović og bøttet inn mål i to år.

Ute i Europa har Pulisic nådd høyder ingen andre amerikanere har nådd.

Men som leder for USAs «gylne generasjon» føler mange at Pulisic har skuffet.

I VM i 2022 scoret han vinnermålet i den avgjørende gruppekampen mot Iran, før USA tapte åttedelsfinalen mot Nederland.

Men i 2023 røk USA ut av semifinalen i Gold Cup.

I 2024 snublet de ut av gruppen i Copa América på hjemmebane.

I 2025 kom de på fjerdeplass i Nasjonsligaen etter tap mot Canada og Panama.

– Kriminelt, sa den tidligere USA-keeperen Tim Howard, ifølge nettsiden Goal.

Howard fikk støtte fra en annen landslagshelt, den tidligere angriperen Landon Donovan.

– Jeg er så lei av å høre hvor mye «talent» denne spillergruppen har, og alle de flotte klubbene de spiller for. Hvis du ikke har planer om å stille opp og bry deg om landslaget, bli hjemme, skrev Donovan på X, og la til:

– Talent er bra. Stolthet er bedre.

Og så gikk ting helt av skaftet.

Legendene tordnet

Akkurat da flere anklaget spillerne for å ikke blø for drakta, sa Pulisic nei til Gold Cup.

Gold Cup er for landslag i Nord- og Sentral-Amerika og Karibia. Det var USAs siste offisielle turnering før VM. Men Pulisic tok heller ferie fordi han hadde spilt så mye for Milan. Han hadde lenge slitt med skader. Han ville ikke tøye strikken for langt. Han ville heller lade opp til neste sesong og VM.

Dét falt ikke i god jord. Spesielt ikke blant tidligere USA-spillere.

– Jeg kan ikke relatere meg til en fyr som sier nei til landet sitt akkurat når det trenger ham, sa Alexis Lalas, det rødhårede symbolet på VM i 1994, ifølge USA Today.

Donovan spurte hvorfor Pulisic likevel spilte for Milan om han trengte pause. To andre spillere, Antonee Robinson og Yunus Musah, sto også over Gold Cup.

– Jeg skal ikke si at de ikke bryr seg om landslaget. Det er bare ikke en prioritet, sa Donovan ifølge The Guardian.

Senere var Donovan i studioet til Fox Sports da de sendte Portugal mot Spania, der Cristiano Ronaldo spilte, 40 år gammel og sliten etter en lang sesong.

– Jeg tenker på spillerne våre som er på ferie og ikke vil spille Gold Cup. Det gjør meg forbanna, sa Donovan.

USAs trener Mauricio Pochettino hadde pratet om stolthet og dedikasjon. Da Pulisic hadde ønsket å spille de to vennskapskampene før Gold Cup, sa argentineren nei.

– Jeg er ingen nikkedukke, sa Pochettino.

Journalisten Tom Hindle omtalte kritikken i en sarkastisk sak for Goal:

– Christian Pulisic bryr seg ikke om USA. Captain America er antiamerikansk, en kroat født i Philadelphia som hadde sine beste år i Tyskland. Han hater drakta som han har hatt på seg 78 ganger, og alt den står for, skrev Hindle, før han la til:

– Det er i hvert fall dette vi er blitt fortalt.

Og så helte Pulisic bensin på målet.

Kastet mobilen i veggen

I løpet av sommeren sa Pulisic at han hadde lest kritikken, og blitt så sint at han hadde kastet mobilen i veggen, så hardt at den lagde hull. Han sa at kritikerne, spesielt den eldre generasjonen spillere, hadde «krysset grensen».

– Ingen ønsker dette mer enn meg, sa Pulisic ifølge The Athletic.

Faren Mark Pulisic pratet om sjalusi, at kritikerne burde se seg selv i speilet.

– Jeg tror de bare vil ha penger. Det er sosiale medier, det er «abonner på min kanal», hør på podkastene mine, whatever, sa Pulisic senior.

Pulisic sin lagkamerat på landslaget, Weah, sa at de tidligere stjernene ikke hadde vunnet noe med USA de heller.

– Jeg føler at de er skikkelig onde, sa Weah.

Det var en såpeopera. Mindre enn ett år før landet skulle stå samlet i VM, fantes det en rift mellom nåværende og tidligere spillere. Lalas kunne ikke tro at det nå var spørsmål om hvor dedikerte spillerne var til landslaget.

– Hvordan havnet vi her?! sa Lalas.

Misbrukt mulighet

Hvorfor var de eldre spillerne så kritiske?

Carlisle sier at de var helter i en annen tid. Lalas spilte på 90-tallet, Howard og Donovan ledet laget fra tidlig 2000-tallet. Carlisle tror de husker hvor små ressurser de hadde, og hvor hardt de måtte kjempe for å ta fotball i USA fremover.

– Jeg tror de ser på dagens generasjon som litt bortskjemte. De har vært i akademiene. De har vært i europeiske klubber siden tenårene. De har hatt en enorm mulighet foran seg, og likevel har de ikke virkelig levert, sier Carlisle til NRK.

Det hjelper ikke at han har scoret lite for USA de siste to årene, sier Ramos:

– Når fansen og pressen ser at han scorer mot Real Madrid i Mesterligaen, og så ser de at han ikke scorer for USA, så sier de så klart, «Hva er det som skjer her?».

Pulisic har heller aldri blitt vant til å ha en mening om ting som politikk og økonomi, sier Schaerlaeckens.

– Jeg tror det irriterer den gamle generasjonen, som følte at de hadde et ansvar for å bruke enhver mulighet til å promotere sporten, sier Schaerlaeckens.

Samtidig sier han at de gamle heltene heller ikke forstår hvordan Pulisic hadde det før Gold Cup, nå som kampprogrammet er mer intenst enn noen gang. Bare i 2024–25 spilte Pulisic 50 kamper for Milan.

– Han har alltid lyst til å spille. Jeg tror det var vanskelig for ham å ta den pausen. Han fortjener mer kreditt for det enn han fikk, sier Schaerlaeckens.

«Psykologisk skade»

Nylig har det virket som om pausen ikke fungerte.

Pulisic storspilte i høst, men så ble han skadet, og siden nyttår har han ikke scoret ett eneste mål for Milan. Innen mai hadde han heller ikke scoret for USA siden november 2024.

Carlisle sier det er vanskelig for ham, fordi rivalene markerer ham tett.

– De tenker at om vi stopper Pulisic, stopper vi USA, sier Carlisle.

Men da USA møtte Belgia i mars, bommet Pulisic på flere sjanser. En av dem var et skudd midt foran mål som fløy på feil side av stolpen.

– Det er vanligvis en sjanse jeg setter, sa Pulisic.

USA tapte 5–2. Donovan sa at smellen kom til å påføre spillere «psykologisk skade».

– Det er ikke det at de ikke bryr seg. Men kanskje de mangler stolthet, sa Donovan ifølge The Athletic, og la til at han aldri hadde godtatt å tape stort foran 60,000 fans like før VM.

– Jeg hadde vært utrolig flau. Å tape 4–1 og 5–1, glem det. Jeg hadde nok blitt utvist. Jeg prøver bare å forstå hvorfor ingen kjefter på hverandre. Hvorfor får ingen gule kort? Hvorfor er det ingen som stopper Doku når han har terrorisert oss i 70 minutter? Jeg fatter det ikke.

Men Pochettino har støttet sin store stjerne. Da USA møtte Senegal i slutten av mai, sa han at Pulisic var «spesiell».

– Han kommer til å score i VM. Jeg stoler helt på det, sa Pochettino.

Minimum kvartfinale

Og så løsnet det. USA vant 3–2 og Pulisic scoret.

Måltørken var over.

– Nå håper jeg at folk kan slutte å snakke om dette, sa Pulisic.

Selv om USA tapte 2–1 mot Tyskland i generalprøven, sier Ramos at forventningen er å nå kvartfinalen, noe som sist skjedde i 2002. Dét kan skape en lignende effekt som da USA arrangerte sitt første VM i 1994.

– Jeg treffer fortsatt folk som sier at de begynte å spille fotball eller tok barna med til kamper på grunn av VM i 1994, sier Ramos.

Om USA leverer, med Pulisic i spissen, mener Carlisle at kontroversene vil bli glemt, og at han vil stå igjen som tidenes amerikanske mannlige spiller.

– Om han gjør det bra i VM, er det alt folk kommer til å huske, sier Carlisle.

Pulisic er landets stjerne i VM på hjemmebane. Denne uken sa han til Goal at han alltid har drømt om å være i denne posisjonen, selv om det har blåst mye rundt ham det siste året. Kanskje kan han ta råd fra Ramos, som var overrasket over at han svarte på spørsmål om måltørken etter kampen mot Senegal.

– Han burde ikke sagt noe. Bare fokuser på egne prestasjoner.

Kritikerne vil alltid være der uansett, sier Ramos, som konkluderer:

– Det fantes folk som ikke likte Michael Jordan. Du kan aldri gjøre alle fornøyde.