SUS må begynne å ta vare på sine ansatte

DEBATT: Etter flyttingen til nye SUS skulle alt mye bli bedre. Moderne bygg, nye løsninger og fremtidsrettet drift. Likevel opplever mange av oss ved SUS at grunnleggende ting fortsatt ikke fungerer.

Det er på tide at SUS begynner å investere i oss som jobber her, skriver intensivsykepleier på SUS, Anna C. Lindbåge. Foto: Kristian Jacobsen

Sengeheiser, avfallssjakter og rørpostsystemet, som skulle bidra til effektiv logistikk, er upålitelig og vi starter hver vakt ved å lure på om dette virker i dag. En avdeling (D2) har pasienter i senger i et annet bygg og de ansatte må frakte matbrett fra bygg D til bygg C. Dette er ikke små tekniske bagateller. Det er helt avgjørende funksjoner i en travel sykehushverdag. Det ble også lovet at lederne skulle være mer til stede, for nå måtte de ikke gå på møter angående det nye sykehuset. Det har vi ikke merket noe til.

Handler ikkje bare om komfort

Vi får høre at Helse Stavanger ligger flere hundre millioner bak budsjett og at det må spares der vi kan. Det ble forsøkt ansettelseskontroll uten at det ga ønsket resultat. Derfor måtte en til med ansettelsesstopp. Administrerende direktør har uttalt i avisen at ingen fast ansatte skal miste jobbene sine, men at man skal la være å ta inn vikarer ved permisjon og at en ikke skal ansette ved naturlig avgang (pensjon). Det rimer dårlig når alle poster rapporterer om behov for økt bemanning.

Samtidig jobber vi under forhold som ikke er verdige et moderne sykehus. Garderobeskapene er små og plassert i områder som ikke oppfyller arbeidsmiljølovens krav. Dette handler ikke bare om komfort, det handler om respekt for ansatte og deres arbeidsforhold. Det mangler vannautomater til både pasienter og ansatte, og ansatte må springe langt for å hente kaldt vann.

Hemsko for utvikling

Det er på tide at SUS begynner å investere i oss som jobber her. For det er viktig hvordan vi har det på jobb. Det som fra et ledelsesperspektiv kan fremstå som «småting», er i realiteten hverdagen vår. Alt fra garderober, kontorplasser, parkeringsmuligheter, eller det å få fri med lønn til å delta i en nær pårørendes begravelse, alt dette betyr noe. Når det blir mange nok slike «små ting», renner begeret over.

I flere år har personalpolitikken vært preget av en holdning som oppleves som at ansatte forsøker å utnytte systemet når det gjelder arbeidstid, sykefravær, permisjoner og lønn. Og hvis noen slutter, kan være de bare et hode som kan erstattes. Men hva gjør man når markedet er tomt? Kompetanse bygges ikke over natten. Det tar år å utvikle trygge, erfarne fagfolk. Når de forsvinner, forsvinner også kvalitet i pasientbehandlingen.

Ledelsen ved SUS fremstår ofte mer opptatt av å opprettholde linjer, nivåer og ansvarsområder enn å få «maskineriet» til å fungere best mulig. Dette blir en hemsko for utvikling. Forslag til forbedring stopper opp i systemet, gjerne allerede på nivå 4, eller i beste fall på nivå 3. Det er ikke rom for å løfte saker videre utenfor de etablerte linjene.

Har vi råd til å bygge mer?

Summen av disse tingene er ikke bare frustrerende for oss ansatte, det er også dårlig ressursutnyttelse.

Slik situasjonen er nå, bør man stille et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Har vi råd til å bygge videre, hvis vi ikke klarer å ta vare på dem som skal fylle byggene med det vi er best på, spesialisthelsetjenester?

Kanskje bør neste byggetrinn utsettes. Ikke fordi utvikling er uviktig. Men fordi kunnskap og erfaring, er viktige bærebjelker i spesialisthelsetjenesten, må de ansatte oppleve at de er verdifulle. Uten ansatte som trives og blir værende, hjelper det lite hvor moderne bygningene er.

Dersom byggetrinn 2 utsettes, vil det kanskje også gi politikerne tid til å innse det åpenbare: at drifts- og investeringsbudsjetter må skilles.