Svar på «Når Markensgate blir politisk kamparena»

Når skribenten, her omtalt som herr X, hevder at Palestinakomiteen har arrangert demonstrasjoner de siste to årene, er dette en forenkling som ikke gir et korrekt bilde av virkeligheten. Demonstrasjonene er arrangert av Solidaritetskomiteen med Gazas befolkning, som i dag utsettes for det som fremstår som en av de mest omfattende kampanjene av undertrykkelse, massedrap og tvangsforflytning i moderne historie. Denne solidaritetskomiteen består av flere tungtveiende politiske partier i Norge, samt lovlig registrerte organisasjoner, fagforeninger og folkelige bevegelser. Palestinakomiteen er én – og en sentral – del av dette brede samarbeidet.

Åpen

Disse demonstrasjonene har ikke stoppet, og vil heller ikke stoppe, før folkemordet, fordrivelsen og undertrykkelsen av det palestinske folket tar slutt, og før palestinerne får sine rettferdige og folkerettslig forankrede rettigheter oppfylt. Det mest grunnleggende av disse er avslutningen på okkupasjonen og etableringen av en selvstendig palestinsk stat.

En annen feilslutning i innledningen er beskrivelsen av bakgrunnen som «Midtøsten-konflikten». Dette er et altfor diffust og tilslørende begrep. Midtøsten er preget av mange konflikter, men en nøktern analyse viser at én aktør gjennom flere tiår har dratt fordel av ustabilitet, militære intervensjoner og eskalerende spenninger: staten Israel, gjennom sin politikk for regional dominans og militær overlegenhet. Demonstrasjonene i Markensgate handler derfor ikke om «Midtøsten» generelt, men om konkret solidaritet og politisk press for å stanse Israels pågående overgrep i Gaza, på Vestbredden og i Jerusalem.

Videre fordreies slagordene som brukes i demonstrasjonene og fremstilles feilaktig som uttrykk for jødehat. Det er derfor nødvendig å klargjøre hva disse parolene faktisk betyr. Når det ropes «From the river to the sea, Palestine will be free», innebærer dette på ingen måte et ønske om å «kaste jøder på havet». Slagordet uttrykker et krav om frihet, likeverd og grunnleggende rettigheter for alle som lever mellom elven og havet – frigjøring fra et regime preget av okkupasjon, apartheid og systematisk diskriminering basert på etnisitet og religion.

Den israelske staten kan ikke likestilles med jødedommen. Jødedommen – som vi respekterer og anerkjenner som en av verdens eldste monoteistiske religioner – har blitt misbrukt for å legitimere et kolonialt, rasistisk og ekspansivt prosjekt. Dette prosjektet har ført til fordrivelse av et annet folk, konfiskering av deres land og ressurser og tvungen spredning i eksil. Vår visjon er et fritt Palestina der muslimer, kristne og jøder lever sammen i full likhet for loven, i en demokratisk stat fri for militær undertrykkelse – slik de faktisk har gjort gjennom lange historiske perioder.

Når det gjelder slagordet «Israel er en terrorstat», er dette ikke et lokalt påfunn. Det har blitt et globalt uttrykk, brukt i byer fra Sydney til London, fra Amsterdam til Washington, som en reaksjon på den israelske høyresidens politikk og praksis. Dette er ikke ærekrenkelser, men politiske karakteristikker basert på dokumenterte forhold: En statsminister som av mange regnes som krigsforbryter etter internasjonal rett og som står tiltalt i flere korrupsjonssaker, en nasjonal sikkerhetsminister med kriminell bakgrunn, en justisminister som har tatt til orde for bruk av atomvåpen mot over to millioner mennesker i Gaza, og en tidligere forsvarsminister som omtalte et helt folk som «menneskelige dyr» som burde fratas vann, strøm og mat. Er det urimelig å stille spørsmålet om dette representerer statsterrorisme?

Å kalle ting ved deres rette navn er ikke antisemittisme. Denne anklagen har store deler av verdenssamfunnet begynt å bli lei av.

Når herr X uttrykker bekymring for barna som deltar i demonstrasjonene og hevder at dette vil skape en generasjon som hater jøder, er dette feil. Barna som går i tog, bærer bilder av drepte slektninger og familiemedlemmer i Gaza – ofre for israelske bombetokter. De bærer ikke hat mot jøder. Tvert imot deltar også mange jøder i disse demonstrasjonene. Det barna reagerer på, er vold, urett og okkupasjon. Dersom sinne og avsky oppstår, er det et resultat av Israels handlinger – ikke av solidaritetsbevegelsen.

Avslutningsvis: Dersom herr X ønsker å anmelde Palestinakomiteen for hatefulle ytringer, må han i så fall også rette tilsvarende anklager mot de politiske partiene, fagforeningene, sivilsamfunnsorganisasjonene og de mange jødiske vennene våre som uke etter uke deltar i disse demonstrasjonene.

Som en avsluttende, og kanskje litt ironisk, bemerkning: Den ukentlige demonstrasjonen har blitt et samlingspunkt for mange besøkende til denne vakre byen og bidrar snarere til økt aktivitet i sentrum. Det er først og fremst de få som føler seg truet av sannheten, som opplever dette som et problem.

Åpen

Åpen