Sykkel og sti, byråkrati!

Som syklist må jeg innrømme at jeg synes hele hans utspill virker en tanke unødvendig. Vegtrafikkloven er ganske tydelig, i alle fall sånn som jeg leser den, og jeg står fast ved at det å ferdes aktsomt er det aller viktigste prinsippet. Hvordan man bedømmer aktsomhet kan sikkert diskuteres, men for meg handler det om å eliminere risiko for skade for meg selv og andre.

Åpen

Når jeg da har et alternativ ved siden av veien der bilene kjører, i min enkle verden kalt «gang- og sykkelsti», så er det der du finner meg. Samme om jeg sykler med mine barn, på stisykkel på vei mot en skogsløype et sted, på min elektriske fatbike på tur ut for å ta astrobilder, eller på min klassiske racersykkel for å minne meg selv på hvor mye jeg hater å bli andpusten. Det spiller ingen rolle hvilken sykkel eller hvilken fart jeg holder, jeg holder meg unna veien der bilene kjører, så langt det er mulig.

At jeg har lov å sykle der, er jo én ting, men hvorfor skulle jeg ønske å gjøre det? Jeg er tross alt en relativt myk trafikant, og selv om jeg har hjelm på så skjønner jo jeg også at skadepotensialet er astronomisk mye høyere om jeg sykler blant bilene og noe går galt. Habil som jeg er på sykkel, så er min tillit til mine medtrafikanter på en "all time low" som man sier. Hvorfor, spør du? Vel, når vi har trafikanter som velger å gjøre det de "har lov til" fremfor det som faktisk er den trygge løsningen, så har du svaret ditt.