Syklet over Jostedalsbreen: – Galskap

7 hours ago 3

– Galskap! Bare galskap!

Det er åpningen til Bjørn Skovly (76) når VG ringer for å høre om hans nyligste eventyr.

Det hele begynte med at ordføreren i Luster kommune på Vestlandet, Andreas Wollnick Wiese, holdt et møte om Jostedalsbreen Nasjonalpark, som han og er styreleder for.

Han utfordret 76-åringen:

«Det er verdt én million om du sykler over breen».

Og dermed var veddemålet et faktum.

– Jeg hadde ikke noe valg, sier Skovly.

– En usannsynlig dårlig idé

Mandag tok han sekken og sykkelen fatt og begynte å traske.

Brefører Gaute Dvegsdal Bøyum sto klar til å møte ham et stykke inne i dalen.

– Da jeg fikk høre om veddemålet tenkte jeg «oi, jaja, vi får nå bare prøve», sier Bøyum.

Gaute Dvergsdal Bøyum/Mountaingoat guiding

Sammen dro de den 18 kilo tunge sykkelen opp på Jostedalsbreen, som er den største isbreen på det europeiske fastlandet og den største hvite flekken man ser på norgeskartet.

Den lengste utstrekningen fra ende til ende er på 100 kilometer.

Har du lyst til å sykle over Jostedalsbreen?aJa, hadde jeg klart! bJa, men usikker på om det hadde gått. cAbsolutt ikke. dJeg vet ikke.

– Turen opp og ned breen var en mye større utfordring enn turen over breen, sier Skovly.

– Jeg begynner å bli litt voksen, og sykkelen skulle opp 1700 meter.

– Tenkte du på noe tidspunkt at dette var en dårlig idé?

– Det var ikke noe alternativ å ikke gjøre det, jeg bare måtte få det til. Men det er helt riktig at jeg tenkte på tur oppover at dette var en usannsynlig dårlig idé.

Da duoen omsider kom seg opp på breen, satte de seg ned og nøt solnedgangen over en pils.

Der ble de sittende til kulda satte seg og snøen ble hard.

Da satte 76-åringen seg på sykkelen og begynte å trå over den humpete snøen mens Bøyum ventet.

5 timer senere nådde han andre siden av breen. Da sto sola opp igjen.

– Det var helt eventyrlig, forteller Skovly.

Tøyer grensene

Til tross for vakker utsikt, fint vær og et godt kameratskap, tok turen på.

– På vei ned fra breen så jeg en stein som hadde en så fin fasong.

Oppå den satte Skovly seg godt til rette og sovnet.

– Tre timer senere våknet jeg, ennå med sekken på ryggen.

– Turen tøyer grensene. Litt.

Tirsdag ettermiddag klokken 17 nådde Skovly og Bøyum bunnen av breen.

Da hadde kona til Skovly vært bekymret i 28 timer og fulgt nøye med på sporingen hele veien.

Så lang tid brukte de

Opp til breen: 11 timer.
Pils i solnedgang: 2 timer.
Over breen: 5 timer.
Tilbake fra breen: 1 time og 50 minutter.
Blund på stein: 3 timer.
Ned fra breen: 5 timer.

Totaltid: 27 timer og 50 minutter.

Hun kom for å hente han på et møtested i dalen, og insisterte på å bære sekken til bilen.

– Det var så søtt, og ikke minst innmari godt.

Så stilte hun spørsmålet som «alle» lustringer lurer på:

– Hva blir det neste?

Skal gi yrkesskoler og medisiner

Grensene for hva Bjørn Skovly er villig til å gjøre for jenters utdanning i Uganda, er nemlig få. I mange år har han jobbet for å få kvinner og jenter ut av slum og inn i skolegang.

– Prosjektet har gått bra, men så fant vi ut at vi skulle bygge yrkesskole. For i Uganda mangler man fagfolk.

For å finansiere oppbyggingen syklet han fra Luster i Sogn til Kampala i Uganda, og hele veien hjem igjen.

Pengene som ordføreren i Luster veddet om skal gå til det samme formålet, men også til hiv-medisiner som mange mistet da USAs president Trump kuttet USAID.

– Er det en ting som er helt åpenbart i mange land, er det at hvis ikke kvinner får utdanning så kommer vi ikke videre, sier Skovly.

Han mener at den beste veien til et bedre liv for alle i Uganda, er at jentene kommer på skolen.

– Da blir de uavhengige av menn og kan de styre egne liv.

Av den grunn har Skovly de siste ti årene vært to måneder i Norge for å samle inn penger, og to måneder i Uganda for å bruke penger.

– Ligger ikke en million i potten

Fredag fikk Luster-ordfører Andreas Wollnick Wiese besøk av 76-åringen på døren. Med seg hadde han bildebevis på at oppdraget var fullført.

– Det var det jeg visste, var det første Wiese tenkte.

Ordføreren forteller at bistandsprosjektet i Uganda er noe som lustringer har støttet lenge.

– Vi i en velstående og rik kommune i et rikt land, har det best av de beste på mange måter. Da er det fint å få fokus på hvordan ting er ute i verden.

Han sier at kommunen har tid på å tenke ut hvor mye de kan gi, men kan allerede røpe at det neppe blir én million.

– Ordførere rår ikke over sånne summer alene, heldigvis får en si. Men forpliktelsen er der for fullt, og det er en god og positiv forpliktelse.

Tips oss

Har du tips til oss?

Send oss informasjon, bilder eller video

Tips oss

Read Entire Article