Tåler vi egentlig uenighet?

Når ble ord så farlige at de måtte håndteres med vold? Ytringsfriheten, grunnmuren i vårt demokrati, er under press som aldri før.

Ifølge Amnesty er ytringsfrihet retten til å uttrykke sine meninger, så lenge de ikke er hatefulle eller diskriminerende. Likevel ble Charlie Kirks rett til ytringsfrihet tatt sekundet han ble drept.

Kirk hadde mange kontroversielle meninger om blant annet temaer som LGBTQ, våpen, abort og illegale immigranter. Dette gjorde han mislikt. Men uenighet skal aldri være grunn til å ta liv.

Vi lever i en verden der alt skal være lov. Du skal få mene det du vil. Du skal få leve som du vil og du skal få ta de valgene som er riktige for deg. Men – det gjelder bare så lenge meningene dine passer inn. Så lenge du ikke utfordrer det som anses «riktig». Har du da egentlig ytringsfrihet?

Jeg opplever en dobbeltmoral i vår verden. Jeg ser folk som gjør narr av drapet på Charlie Kirk. Noen sier det var fortjent, andre jubler, og noen kaller han uriktige og stygge ting mens andre sammenligner drapet hans med krigen i Gaza. Det er dobbeltmoralsk når du bruker flere timer på å sørge over drapet på George Floyd, men ler av drapet på Charlie Kirk. Det er dobbeltmoralsk å sammenligne drapet på Charlie Kirk og krigen i Gaza, for sannheten er at det er ikke det samme. Krigen i Gaza er helt forferdelig, men menneskene der ble ikke drept fordi de ytret en politisk mening. Når ytringsfrihet kun gjelder de meningene som er «akseptable», da har vi mistet mer enn retten til å mene fritt — vi mister noe av det som gjør oss til mennesker.

Toleransen for andres meninger er svært begrenset. Jeg har selv opplevd å tie, ikke fordi jeg manglet noe å si, men fordi jeg var redd. Redd for å bli sett ned på. Redd for å bli hatet. For meg var Charlie Kirk en talsperson. Et forbilde. Jeg var ikke enig i alt han sa, men han satte viktige temaer i fokus. Norge og USA er selvfølgelig ikke det samme, men det betyr ikke at ikke det er likheter. Jeg er ikke redd for å bli drept for mine meninger i Norge, men jeg er redd for å bli utstøtt. Hva er ytringsfrihet verdt, hvis vi tier i frykt for å miste venner?

Vi liker å si at Norge er et av verdens mest demokratiske land, og vi er stolte over å ligge høyt på rangeringer for ytringsfrihet. Men sannheten er en annen. Ifølge UNG2023-rapporten fra Opinion svarer hele 37 prosent av unge at de ikke tør å si det de egentlig mener, fordi samfunnet er for opptatt av hva som er politisk korrekt. Dette er ikke et lite problem. Det er et stort demokratisk varsko.

Hva betyr «politisk korrekt»? Hvem er det som bestemmer hva som er lov å si? Er det de som roper høyest? De som føler seg krenket av alt? Eller er det vi andre som hele tiden må passe oss for å ikke si «feil»?

Vi lever i en verden hvor spesielt vi unge blir krenket for ALT. Jeg har blitt sett ned på for å ha konservative meninger. Jeg har blitt kalt gal fordi jeg tenker annerledes. Men hvem har bestemt at min stemme ikke er verdt å høre? Hvem har bestemt hvilken mening som er den «rette»? Enten har vi frihet til å mene forskjellig, eller så har vi bare frihet til å mene det som er politisk korrekt. Og det er ikke ytringsfrihet.

Jeg skriver dette fordi jeg tror på ytringsfrihet. Ikke bare for meg. Ikke bare for deg som mener det samme som meg. Men for alle.

Jeg kommer aldri til å være enig i alt du sier. Og du kommer aldri til å være enig i alt jeg sier. Men jeg skal alltid kjempe for din rett til å si det. For det er selve kjernen i ytringsfriheten: At vi tåler å høre det vi ikke liker. At vi tåler å møte uenighet.

Ytringsfrihet er ikke en luksus. Det er ikke et privilegium. Det er en menneskerett. Og den retten gjelder for alle – alltid.