Tallene som knuser selvfølelsen

I 2016 gikk en jente i 8. klasse inn til helsesykepleieren på sin ungdomsskole for å gjennomføre en obligatorisk helsesjekk.

En jente som deltok på langrennstreninger to ganger i uka, kanskje jogget en tur i tillegg og gjerne var aktiv i helgene.

Hun spiste normalt, et variert og sunt kosthold. Frukt i matpakka, grønnsaker til middag hver dag og godteri i helgene. Sånn hadde det alltid vært, helt fra hun var liten og fikk noen godtebiter servert til barne-TV på lørdagskvelden.

I forkant av timen hadde hun hørt at hun skulle veies og måles, og prate om livsstilen sin generelt. Det var nemlig mye snakk om disse kontrollene i lunsjen på skolen.

Hun gikk inn til helsesykepleieren, satte seg ned og fortalte om hvordan hun levde, når hun trente og hva hun spiste. At hun var mye ute på tur, i skogen og på fjellet. At hun hadde det veldig bra, hadde gode venner og en god familie.

Etterpå ble hun bedt om å veie seg og måle høyden sin.

Tallene ble lagt inn i et skjema på pc-en, før skjermen ble snudd mot henne, og en kurve som steg litt over en rød strek ble synlig. «Som du kan se her, ligger du med din vekt og høyde rett over grensen for det som kalles overvektig».

Ingen forklaring av utregninger.

Ingen tegn til refleksjon rundt samtalen vi nettopp hadde hatt. Ingen redegjørelse for at BMI ikke tar hensyn til genetiske og fysiologiske faktorer, som beintetthet og muskelmasse. Kun en beskjed om at hun ville følge opp resultatene med foreldrene mine, både da og et halvt år fram i tid for å se på utviklingen.

Jeg husker ikke så mye mer fra den dagen.

Jeg tror ikke jeg tenkte at det ville påvirke meg noe særlig, men jeg husker at foreldrene mine ble sjokkerte og bekymret for hva jeg kunne tenke om dette. At de pratet med helsesykepleieren, uttrykte klart at hun ikke burde vurdere BMI isolert, og ga tydelig beskjed om at hun ikke trengte å ringe tilbake.

Det var ingen ting som var nødvendig å følge opp.

Et halvt år senere ringte hun likevel.

I dag, 23 år gammel, har jeg jobbet med en spiseforstyrrelse i snart sju år. En lang og seig kamp for normalitet, livsglede og trygghet. Med framgang og tilbakefall.

Mange timer med god hjelp fra behandlere med kompetanse på spiseforstyrrelser. En kamp om å tro på meg selv, at jeg er akkurat sånn jeg skal være, og mer enn bra nok. At jeg lever et normalt, balansert og sunt liv. Og at jeg ikke har noe å skamme meg over.

Det er nemlig ikke jeg som skal skamme meg.

Likevel er det skam jeg føler på. En følelse av å ikke bli trodd eller forstått den gangen, og en følelse av at en normal og aktiv livsstil ikke er nok. En dyptgående redsel for å gå opp i vekt. Enda så irrelevant det er.

En følelse av at min verdi kan måles i hvordan jeg ser ut, selv om jeg selv aldri vurderer andre mennesker med utgangspunkt i hvordan de ser ut.

Sånn unner jeg ingen å ha det!

Jeg har forståelse for at helseundersøkelsene i grunnskolen er en del av den obligatoriske skolehelsetjenesten. At Helsedirektoratet anbefaler slike undersøkelser for å fange opp de som trenger det. Og at noen ikke er like heldige som meg, og har en familie som er involvert og følger dem tett.

Det jeg derimot ikke har forståelse for, er praksisen der man viser et barn i sin mest sårbare alder en graf over vekt/høyde-forholdet sitt.

BMI-målet er et mål selv fagpersonell kvier seg for å bruke, fordi det har så mange vesentlige mangler. Greit nok at det kan gi en pekepinn, men når det ikke vurderes opp mot den enkelte – noe en helsesykepleier, som aldri tidligere har møtt denne 12-åringen, kan gjøre – er det skummelt. Direkte farlig, vil jeg påstå.

Det er også viktig for meg å få fram at dette ikke er ment som et angrep på helsesykepleieren på min ungdomsskole. Ikke et forsøk på å fordele skyld.

Snarere er det et inderlig ønske om at min historie kanskje kan være med på å forhindre at noen andre får en tilsvarende erfaring. Jeg føler rett og slett at jeg skylder den 12 år gamle jenta som fikk livet snudd på hodet den gangen et forsøk.

Et forsøk på å rette et fokus mot systemet og praksisen for gjennomføringen av disse helseundersøkelsene.

Min historie er ikke unik. Dessverre. Det kan både jeg og flere av fagpersonene jeg har snakket med bekrefte. Og det gjelder selvfølgelig uavhengig av om beskjeden som gis er at man er undervektig eller overvektig.

Poenget er at alle – og særlig helsepersonell som jobber med usikre ungdommer – bør være svært forsiktige med å uttale seg om hva som er «normalt» for den enkelte. Spesielt i en tid der det blir rapportert om at stadig flere unge blir diagnostisert med en spiseforstyrrelse. Jeg vil derfor be om en vurdering av denne praksisen.

Er det virkelig behov for å bruke BMI som målestokk?

Er det nødvendig å gjøre dette i skoletid?

Og er det virkelig behov for å følge opp et barn hvis foreldrene sier tydelig fra om at det ikke er nødvendig?

Jeg tror nemlig ikke det.

----------------