Team Pølsa – en serie til ettertanke og refleksjon

Jeg har, i likhet med mange andre tror jeg, ledd og grått om hverandre og blitt dypt rørt av gjengen som har besøkt de norske hjem hver fredag kveld de siste fem ukene. Denne gjengen, bestående av ungdommer med et knippe av de funksjonsvariasjonene som finnes, har klart å få frem kompleksiteten i det å være annerledes, det å stå utenfor. Og det er så vondt å se på.

Det snakkes over en lav sko om inkludering, både i skolen, arbeidslivet og i idretten. Det lages planer og strategier på kommunalt og nasjonalt nivå, men hva er det som egentlig blir gjort?

Får de arbeidsføre med funksjonsvariasjoner jobb? Blir det tilrettelagt slik at de kan ta høyere utdanning? Og hvordan er det med vurderingsgrunnlaget i skolen? Blir elever med fysiske funksjonsvariasjoner vurdert ut fra sine egne forutsetninger eller ut fra de samme kriteriene som funksjonsfriske elever i kroppsøving for eksempel? Hva med infrastrukturen, er den tilrettelagt godt nok slik at de i rullestol kommer seg frem, selv når snøen daler ned og brøytekantene lager utfordringer? Er bygninger universelt utformet? Og ikke minst, er det en plass til alle i de lokale idrettslagene?

Min erfaring, og det begynner å bli en del innenfor idretten, er at det er mer snakk enn handling. Og det er kanskje ikke så rart når vi ser hvor sammensatt det kan være? For det er dessverre slik at teori og praksis er to svært forskjellige ting når det kommer til funksjonsvariasjoner. Men prøver vi hardt nok? Har vi mer å gå på som samfunn, som arbeidsgivere, lærere og trenere?

Treneren i meg undrer seg over hva vi er villige til å gjøre. Kan vi prioritere å bruke litt tid på å innhente kunnskap om diagnosen når en potensiell utøver med CP tar kontakt med idrettslaget vårt? Gidder vi å sette oss inn i paradelen av den idretten vi utøver? Kan vi noe som helst om klassifiseringssystemet, egentlig? Har vi mulighet til å utvide teknikk- og drillrepertoaret vårt slik at han som har ryggmargsbrokk eller hun som er svaksynt også får utbytte av treningen? For det er klart at det må tilpasses og tilrettelegges på en litt annen måte enn det vi er vant med, men er ikke det litt av moroa med å være trener?

Folkehelsestudenten i meg har også reflektert en god del etter å ha sett Team Pølsa. For ekskludering og utenforskap skjer på så mange arenaer, ikke bare på de idrettslige. Jeg lurer på om universitetet er gode nok til å tenke utenfor boksen når mulige studenter tar kontakt og har spørsmål om ulike studieretninger? Klarer dere å tilrettelegge på en hensiktsmessig måte? Og hva med arbeidsgivere? Jobber dere aktivt nok med å få de som vil, evner og kjemper for en plass, inn i arbeidslivet? Kan dere gjøre noe annerledes slik at tallene på mennesker med funksjonsvariasjoner i jobb går opp?

Mest av alt så lurer jeg på om vi ikke har lyst til at flere skal få oppleve den følelsen av å få til noe som en del av et lag akkurat slik som ungdommene i Team Pølsa? Er det ikke ønskelig at flere av de som står utenfor skal få kjenne på gleden av å høre til, å være en del av fellesskapet?