Tenk å gå fra nokså godt til godt? Juhu!

La elever som faktisk viser gode holdninger og innsats, få anerkjennelse for det. Foto: Gorm Kallestad / NTB

DEBATT: Ordenskarakterene i norsk skole lukter gammel grøftefyll og motiverer ikke til ekstra innsats.

Nå nærmer det seg igjen tiden for å sette karakterer. Jeg har tidligere uttalt meg om bruk av karakterer i skolen, men denne gangen retter jeg min kritikk mot ordens- og oppførselskarakterene.

Helt siden Oslo het Kristiania, har vi praktisert tilnærmet samme ordning. Karakterene settes gjennom det som i teorien skal være subjektive vurderinger som munner ut i objektive konklusjoner. Samtidig sier læreplanen tydelig at elevenes forutsetninger skal tas hensyn til. Modenhet, psykiske og sosiale utfordringer, hjemmesituasjon og eventuelle diagnoser skal vektlegges.

Resultatet er et system der hver elev i praksis vurderes ulikt, og hvor det derfor blir svært få som får endret karakter. I tillegg praktiseres ordningen forskjellig fra skole til skole, ettersom rektorer må tolke relativt uklare føringer fra sentralt hold.

Disse karakterene har vært en del av skolesystemet så lenge de fleste kan huske. Jeg husker selv en «nokså god» i orden på 80-tallet. Så vidt jeg vet har ordningen knapt blitt seriøst utfordret. Den bare er der – som en selvfølge. Derfor er det også overraskende at så få stiller spørsmål ved den.

For de som ikke er så godt kjent med systemet: Elevene starter i praksis med karakteren «god». Dersom de ikke oppfyller forventningene, kan de settes ned til «nokså god» eller «lite god». Systemet er altså først og fremst korrigerende, ikke motiverende.

Hele ordningen lukter gammelt grøftefyll. Den har verken tydelig hensikt eller reell nytte sett fra elevens ståsted. Snarere fremstår den som en arv fra allmueskolens disiplinregime, der pugging av salmer og katekisme sto i sentrum.

Det kan nesten virke som om skolen på dette området har stått stille. Sammenligner vi med for eksempel Forsvaret, finner vi systemer som i langt større grad belønner innsats og gode holdninger. Der kan man faktisk jobbe seg oppover gjennom positiv utvikling.

I skolen derimot måles allerede elevenes prestasjoner gjennom fagkarakterer. Når det gjelder menneskelige egenskaper, blir disse først synlige dersom de er negative nok til å gi trekk i oppførsel. Det bryter med enkel sunn fornuft.

Setter vi det litt på spissen, lønner det seg altså ikke å være ekstra pliktoppfyllende, hjelpsom eller inkluderende. Det gir ingen uttelling – verken faglig eller i oppførsel.

Kanskje er det på tide å tenke nytt. La elever som faktisk viser gode holdninger og innsats, få anerkjennelse for det – i en form som er mer verdt enn et støvete, gammeldags vitnemålssystem som for lengst burde vært fornyet.