Theodor skulle ønske foreldrene skilte seg tidligere

På hver sin kant av landet sitter to 22-åringer som begge er formet av at foreldrene gikk fra hverandre.

Mens Theodor Haugnes Hjort i nord føler på tapet av familiens faste samlingspunkt, ser Hannah Skogli Nordli i sør bruddet som et bevis på foreldrenes mot.

Erfaringene deres reiser ikke spørsmålet om man skal bli eller gå, men heller om når og hvordan det er best å ta det steget.

Flere synes voksne bør skille seg når barna er små

Ikke for å spoile, men i «Et dukkehjem» går Nora fra mannen, og det skapte kaos da stykket kom i 1879.

På den tiden var skilsmisser sjeldne i Norge, men med årene har det blitt mer normalt.

I dag anslår Statistisk sentralbyrå at omtrent 37 prosent av alle ekteskap vil ende i skilsmisse.

I tillegg finnes det mange ugifte med barn som velger å gå fra hverandre.

Flere unge enn eldre mener at par som vil gå fra hverandre bør gjøre det mens barna er små.

Det kommer fram i en ny undersøkelse som Norstat har gjort for NRK.

Den viser også at over halvparten av unge i alderen 18–29 år mener at foreldrenes skilsmisse hadde positiv eller ingen innvirkning på livet deres.

– Jeg har fått lov til å være et barn

Regnet treffer hardt mot rutene i en sokkelleilighet i Kristiansand.

Ved vinduskarmen sitter studenten Hannah Skogli Nordli fra Grimstad.

Når 22-åringen tenker tilbake på barndommen, får hun en varm følelse i kroppen.

Dette på tross for at hun bare var fire år da moren og faren valgte å gå hver sin vei.

Hannah husker ingenting fra selve skilsmissen, men er sikker på at den ikke svekket familien.

Tvert imot mener hun det gjorde det mulig for henne å knytte nære og unike bånd med begge foreldrene, spesielt siden hun fikk mye egentid med hver av dem.

Selv om Hannah vokste opp uten begge foreldrene under samme tak, følte hun aldri at hun havnet mellom dem.

– Jeg har fått lov til å være et barn. Mamma og pappa er gode på å samarbeide, og all kommunikasjon har gått gjennom dem. Jeg trengte aldri å være en megler mellom dem.

Hun måtte aldri svare på spørsmål om hvor hun helst ville være, eller hvor lenge hun ville være der.

Det tror hun var veldig klokt.

– Det føler jeg skånet meg veldig i prosessen. Jeg har ikke måttet ta hensyn til formaliteter eller hva det vil si å være et skilsmissebarn.

Selv om Hannah har flyttet mye rundt, har hun alltid følt på en form for stabilitet.

– Jeg var aldri knyttet til det fysiske hjemmet, men heller følelsen. Stemningen hjemme og relasjonene har vært det viktigste, sier hun.

Foreldrene til Hannah ble rådet til å ikke skille seg av hensyn til barna.

– Så sånn sett vil jeg si at de har vært modige som likevel stod stødig i det valget som var riktig for dem, sier hun og legger til:

– Jeg syns ikke det er utelukkende negativt at foreldrene skiller seg når barna er små, i hvert fall ut fra min opplevelse.

Hun lurer på om det ville føltes annerledes om de skiltes nå, om hun kanskje ville hatt mer å miste eller savne, eller om hun ville tvilt på hvor oppriktig oppveksten faktisk var.

Men for Hannah er det bare noe hun kan undre seg over.

Theodor fra Bodø trenger derimot ikke spekulere.

– Skulle ønske de skilte seg tidligere

For Theodor Haugnes Hjorts er utsikten det beste med studenthybelen i Tromsø.

Den minner ham nemlig om det som en gang var barndomshjemmet hans.

I et typisk skandinavisk hus nær en småbåthavn på Tverlandet utenfor Bodø, pleide åtte små barneføtter å løpe rundt på tregulvene.

De fire søsknene vokste opp med gifte foreldre.

Huset bar på en duft av dette levde livet, en lukt Theo bare merket når han hadde vært borte over lengre tid. Den fortalte ham umiddelbart at han var hjemme.

I dag er Theodor 22 år og student i Tromsø.

Når han tenker tilbake på en ellers helt ordinær barndom, er det med blandede følelser.

Vanligvis foretrekker han å se fremover fremfor å dvele ved det som har vært.

Men for to år siden mottok han en melding som fikk ham til å tenke tilbake.

Han var nettopp ferdig på jobb og ventet på bussen da moren sendte meldingen.

– Jeg husker hun skrev at de fortsatt er gode venner og alt det der, forteller Theodor, og legger til at ingen av søsknene ble sjokka over bruddet.

Han forklarer at han egentlig ikke brydde seg om foreldrene var sammen eller ikke, for de måtte gjøre det som var rett for dem.

Men så kom meldingen om huset – samlepunktet han alltid kunne komme hjem til.

– Å miste huset var en av de tingene som var veldig kjipt, sier Theodor.

Han synes det er godt å ha noe å holde fast i når man går gjennom mange forandringer i 20-årene.

I tillegg tok huset vare på alle minnene og tradisjonene mens han var ute i verden, om det så var på backpacking eller for å studere.

– Når barndomshjemmet forsvinner, hva har man egentlig igjen?

Han synes det etterlater seg et tomrom.

– Hva er det verdt å komme hjem til når ingenting er gjenkjennbart lenger? Man mister litt av seg selv i det, for huset var en felles møtearena for oss.

Theodor tror barn plukker opp mer enn vi tror, og at vi underbevisst lar det påvirke hva slags forventninger vi får til forhold og relasjoner.

– Og det kan bli vaner som jeg tenker er litt vanskelig å bryte ut av, fordi man er så oppvokst med det, sier han.

Derfor tenker Theodor at par bør gå fra hverandre med en gang de skjønner at det ikke går veien, selv om det er enklere sagt enn gjort.

– Jeg skulle ønske de skilte seg tidligere, mest for mamma og pappas del, men også fordi vi søsknene kunne se det, og jeg tror det hadde vært veldig lett for dem å korrigere ting i lag, sier Theodor.

Generasjonsskifte i synet på skilsmisse

Kristina Øverland er psykologspesialist og spesialisert i psykodynamisk psykoterapi.

Hun hjelper mennesker med utfordringer knyttet til følelser, relasjoner og store livsendringer.

Psykologen har tanker om hvorfor noen unge opplever brudd mindre negativt nå.

Hun peker på at dagens unge ofte har en tettere relasjon og bedre grunnleggende trygghet til foreldrene sine enn før.

Dette gir en tryggere prosess.

Videre forklarer hun at vi før i større grad prøvde å skjule problemene for barna og vente til de ble store. I dag vet vi at barn merker dårlig stemning uansett.

– Vi er mer vant til skilsmisser og nyere familiekonstellasjoner, der mine barn og dine barn faktisk blir vår store flokk, og at både barn og voksne har flere å spille på i familiedynamikken, sier hun.

Psykologen er delvis enig i at skilsmisse har blitt en naturlig del av livet i 2026.

– Fantasien om det perfekte livet lever ennå, og gjør at mange ser skilsmisse som et nederlag. Men da glemmer man det viktigste: at vi må være trygge og ha det bra i oss selv, så vi kan vise barna våre hva sunne relasjoner og kjærlighet faktisk er.

Men hvordan opplevde barna det?

NRK spurte noen av dem, og dette svarte de:

Mia (33)

– Kanskje den verste alderen av de alle? Jeg skammet meg mye.

Var 12 år da foreldrene skiltes.

Camilla (35)

– Flere av vennene mine har foreldre som skilte seg da barna var blitt store, det tror jeg er verre. Jeg ser på det som en berikelse at jeg i oppveksten fikk ha to familier i hver sin verdensdel.

Var fem år da foreldrene skiltes.

Daniel (26)

– Det var vanskelig fordi jeg ble bedt om å velge hvor jeg skulle være.

Var 12 år da foreldrene skiltes.

Kristin (28)

– Jeg har fått steforeldre som betyr mye for meg. Derfor tror jeg at et brudd mellom dem og foreldrene mine ville vært vanskelig, fordi vi har bygget opp sterke relasjoner og blitt vant til familiestrukturen vi har i dag.

Var fire år da foreldrene skiltes.

Psykologen advarer mot å bli værende i et ødelagt forhold kun for å skåne barna og trekker fram to grunner:

• Destruktiv modellering: Hvis foreldre blir værende i en relasjon med svært dårlig kvalitet, risikerer man å vise barna en destruktiv samlivsmodell. Barn gjør som foreldre gjør, og kan ta med seg disse dårlige mønstrene videre.
• Det positive med en sunn skilsmisse: En skilsmisse kan faktisk modellere noe sunt for barna. Det viser dem at man som forelder har rett til et godt liv, gode relasjoner og kjærlighet som gir påfyll.

Flere tanker fra skilsmissebarn:

Oda (30)

– Vi var tre søstre i ulik alder, og vi opplevde det helt ulikt. Vi som var eldre forsto mer, og tok det tyngre enn søsteren vår på ti år. Ofte blir de minste barna mer beskyttet, mens de eldre tar innover seg alvoret på en annen måte.

Var 19 år da foreldrene skiltes.

Turls (23)

– Fortsatt det absolutt verste som har skjedd i mitt ellers ganske privilegerte liv.

Var 15 år da foreldrene skiltes.

Mari (24)

– Husker det veldig godt, vært vanskelig siden selv om jeg er voksen nå.

Var 3 år da foreldrene skiltes.

Hannah (25)

– Det var en usikker tid siden jeg måtte flytte fra barndomshjemmet og bytte skole. Det føltes som om jeg mistet søsknene mine også, da de bare var pappas.

Var 7 år da foreldrene skiltes.

Ikke skille seg i det hele tatt?

Samfunnsdebattant og forfatter Sanna Sarromaa ser det ikke helt på samme måte som psykologen.

Sarromaa mener i utgangspunktet at man burde holde sammen, men naturligvis ikke til enhver pris.

– Jo senere man skiller seg, dess bedre med tanke på barna. Aller best går det med de barna som har foreldre som aldri blir skilt. Dette naturligvis forutsatt at familielivet ikke er et helvete, sier hun, som blant annet har skrevet bøker om skilsmisser.

Sarromaa mener synkroniserte brudd er sjeldne og at det som regel er én som går og én som blir forlatt.

Derfor mener hun at det er vanskelig å bli enige om et tidspunkt.

– Generelt sett er skilsmisser sosialt akseptert og godt utbredt, så det er bakteppet. Det er lite som holder deg igjen om du har fått nok av den du er sammen med. Vi lever jo i individualismens tidsalder, sier hun.

– Mer enn fem av ti unge merket positiv eller ingen negativ påvirkning av skilsmissen. Hva tenker du om det?

– Det er jo hyggelig at de opplever det slik, men de kan ikke vite hvor mye bedre det hadde gått om foreldrene deres faktisk hadde holdt seg sammen. Statistisk sett går det bedre med barn av intakte familier.

Sanna Sarromaa mener samtidig at den personlige opplevelsen kan være noe helt annet enn den statistiske skilsmissen og det statistiske skilsmissebarnet.

Foto: Lars E Skrefsrud / NRK

Sanna Sarromaa mener samtidig at den personlige opplevelsen kan være noe helt annet enn den statistiske skilsmissen og det statistiske skilsmissebarnet.

Foto: Lars E Skrefsrud / NRK

Sanna Sarromaa er også engasjert i hva slags «unnskyldning» par bruker når de går fra hverandre.

– Veldig mange voksne legitimerer sin egen exit fra ekteskapet med: «Er mamma happy, er barna happy.» Men det er ingen slik automatikk. Tvert imot. Det er ofte de som går, som tyr til denne forenklingen for å legitimere skilsmissen sin. Vi foreldre sier jo alltid at vi vil det beste for barna våre, men med skilsmisse skjer ofte det motsatte.

– Jeg har hatt tillit til foreldrene mine

Hannah har tatt med seg paraplyen ut i den botaniske hagen i studentbyen.

Mens den holder henne tørr, forteller hun at foreldrenes skilsmisse ikke har ødelagt livet hennes på noe vis, heller ikke nå som hun er blitt eldre.

– Jeg tenker det er feil at det alltid er negativt at foreldre skiller seg når barna er små. Jeg tror hvordan man gjør det er viktigere enn akkurat når, sier Hannah.

Det viktigste for henne var at de voksnes bagasje aldri ble hennes.

– Jeg har ikke måttet bære på alle de voksnes følelser. Foreldrene mine har ikke overført sine meninger om hverandre til meg, og jeg har fått lov til å starte med blanke ark og skape mitt eget syn på dem.

Hannah er ikke sikker på om hun vil gifte seg en dag, men føler hun har lært mye av foreldrenes åpenhet om det skulle skje.

– Jeg har hatt tillit til foreldrene mine. De gjorde det riktige valget for vår familie, og jeg tror ikke det ville funket å bare holde ut om det ikke var det rette.

Alderens betydning

Jakten på en skadefri alder for et samlivsbrudd er kompleks.

I tillegg viser eldre og nyere forskning ulike ting.

En eldre studie publisert i Population Studies viser at barn som opplever brudd i tidlig småbarnsalder (som Hannah), har litt høyere risiko for psykiske plager som voksne. Her kommer det også fram at de blant annet kan gjøre det dårligere på skolen.

Forskning omtalt hos «Institute for Family Studies» dokumenterer at skilsmisser ofte går i arv. Og et forskningsprosjekt ved Universitetet i Bergen viser at foreldres skilsmisse skaper sosiale ulikheter og preger ungdoms psykiske helse på ulike måter.

Psykolog Kristina Øverland trekker fram noen klare forskjeller basert på barnets alder:

• Når barnet er nyfødt: Dette er det mest kritiske tidspunktet for en familie fordi den lille har behov for symbiose og trygghet, og ikke bør oppleve lang separasjon fra primæromsorgspersonen.

• Yngre barn: De er veldig tilpasningsdyktige. For dem kan en skilsmisse forberede dem på å tåle brå endringer senere i livet, forutsatt at relasjonene er trygge.

• Unge voksne: For dem som opplever skilsmisse i 20-årene, kan det oppleves som et større tap fordi de har hatt basen og tradisjonene mye lenger. Psykologen sammenligner det med en type kjærlighetssorg der man må omstille seg til at framtidsbildet sprekker.

Likevel viser nyere forskning trukket fram i Forskersonen og fagartikler i Scandinavian University Press at selve bruddet ikke trenger å skade barna, så lenge foreldrene får hjelp til å samarbeide og skape trygge relasjoner etterpå.

Generasjon «si det som det er»

Nord i landet har Theodor funnet veien ned til bukta i Tromsø.

Han forteller at han tror foreldre kan drøye valget om å gå fra hverandre fordi det ukjente føles skummelt.

Han mener hans egen generasjon er flink til å bare si ting som det er.

22-åringen forteller også at det ikke bare er positivt å forstå mer som ung voksen, spesielt når det blir knyttet til mange emosjonelle reiser.

– Man blir jo litt mer involvert i skilsmissen og det kan være litt mentalt krevende. Litt som et setback, at man går tilbake noen steg i livet?

Men selv om han føler det har vært mentalt krevende, mener han også at veldig mye føles likt, selv om det ser litt annerledes ut på papiret.

Han mener i likhet med Hannah at god kommunikasjon og samspill gjør at skilsmissen skader barna minst mulig.

– Å ha en god tone med hverandre er det aller viktigste.

Foreldrene til Hannah og Theodor har fått lese saken før publisering

Har alderen noe å si?

Spørsmålet om riktig timing dukker ofte opp i terapirommet, men svaret handler sjelden om en bestemt dato på kalenderen.

Psykologspesialist Kristina Øverland er mer opptatt av hva overgangen faktisk gjør med barna.

Når denne basen forsvinner, slik den gjorde for Theodor, kan det føles som om hele fundamentet blir borte, noe som utløser en sorgprosess.

– Den største faktoren er nok at en del kan risikere å bli følelsesmessig overveldet, sier hun.

For å bevare tryggheten foreslår hun å la barna ta med seg fysiske ting fra hjemmet for å holde på minnene, samtidig som foreldrene skaper nye tradisjoner i de nye hjemmene sine.

Uansett hvor gamle barna er, blir rådet det samme: Prat og lytt til hverandre, trøst dem, og hjelp dem med å forstå alt som skjer på innsiden og utsiden.

Så, har alderen noe å si?

Det viser seg at det er vanskelig å sette to streker under svaret på når et brudd bør skje.

For uansett om samlivet tar slutt tidlig eller sent, er det ikke timingen alene som betyr mest.

Ifølge psykologen ser det heller ut til at det som skåner barna aller best, er voksne som klarer å være foreldre, selv når de slutter å være kjærester.