1 day ago
2
Fredag ble det tatt ut spillere til kretslag 2013 årgang. Det betyr også at mange gutter og jenter sitter igjen med skuffelse. Det gjør de hos oss også. Min egen sønn gikk ikke videre denne gangen.
Det er vondt. Skuffelse gjør noe med både barn og foreldre. Den setter seg i kroppen, i tankene og i stillheten etterpå. Det er ikke bare et nei – det er følelsen av ikke å være god nok der og da. Den følelsen må vi ta på alvor.
Samtidig er det viktig å løfte blikket litt.
Rundt 260 spillere har vært vurdert i denne prosessen. I dag står 44 igjen, fordelt på ett jente- og ett guttelag. Det betyr at over 200 gutter og jenter ikke fikk ja fra 2013-årgang. Bak hvert tall står det et barn eller en ungdom som har møtt opp, trent, håpet – og som nå kjenner på skuffelse.
Bak hvert tall står det et barn eller en ungdom som har møtt opp, trent, håpet – og som nå kjenner på skuffelse.
For oss stopper det ikke med én. Det er ikke bare min egen sønn som må trøstes i disse dagene. Fem av spillerne jeg trener, står i akkurat den samme følelsen. Fem ulike barn. Fem ulike reaksjoner. Samme skuffelse.
Jeg blir også minnet på noe en kompis sa til meg for en stund siden. Da vi var på G18-landslaget, var vi mange som trodde vi var «på vei». Noen år senere var det bare tre av oss som faktisk spilte i Tippeligaen. Det satte ting i perspektiv allerede den gangen – hvor lite tidlige uttak egentlig sier om hvem som når lengst.
Når så mange sorteres bort samtidig, er det viktig å være ærlig på hva et uttak faktisk er, og hva det ikke er. Det er et øyeblikksbilde. Det er ikke en dom, og det er ikke en fasit på hvem som kommer til å lykkes over tid.
Altfor ofte belønnes det trygge tidlig. Spillere som gjør få feil, tar lave risikoer og leverer stabilt her og nå. Det kan gi raske resultater. Men utvikling i fotball handler sjelden om å spille feilfritt. Det handler om å tørre.
Å tørre å utfordre.
Å tørre å ta valg med ball.
Å tørre å feile – og prøve igjen.
De spillerne som virkelig utvikler seg over tid, er ofte de som våget mest som unge. Ikke nødvendigvis de som var lengst fremme fysisk, eller mest «riktige» i spillet tidlig. Mange av våre beste landslagsspillere har hatt nettopp slike utviklingsløp.
For de over 200 som ikke ble valgt er ikke dette et punktum. Det er en del av reisen. Og hvordan de blir møtt nå – av trenere, foreldre og miljøet rundt – kan være langt viktigere enn selve uttaket.
Til dere som sitter med skuffelsen nå: Den er reell, og den er lov. Men den definerer ikke hvem dere er, eller hvem dere kan bli.
Uttak kommer og går. Mot, treningsvilje og utviklingsglede varer.
English (US)