Tillit er ferskvare

I februar 2022 invaderte Russland Ukraina, og det er krig i Europa. I mai 2023 var et av verdens største hangarskip, «USS Gerald R. Ford», et spektakulært skue, et flytende militært samfunn vrimlende av mennesker og logistikk, på vei inn Oslofjorden. På direktesendt TV kunne vi følge skipets bevegelser minutt for minutt. Denne maidagen var noen oppstemte og betrygget, mens andre var sinte, usikre eller provoserte. Selv var jeg ambivalent, men følte likevel en sterk trang til å gripe det norske flagget, løpe ned på kaia og hilse skipet velkommen. I november 2024 da «USS Harry S. Truman» la til kai, fikk statsminister Jonas Gahr Støre en eksklusiv omvisning. Han sa at besøket var et uttrykk for samholdet i NATO og at båndene mellom Norge og USA er viktig for vår sikkerhet. Mon tro hva oppsummeringen blir etter det første møtet med Trump som president.

Hangarskipene skulle manifestere at vi kan stole på at USA og NATO beskytter oss. Budskapet burde ikke være til å misforstå, selv i alle viraken som unektelig oppstår når et skip med en besetning på størrelse med en passe stor norsk kommune legger til kai.

Problemet er bare at skipenes tilstedeværelse i seg selv fortalte oss at noe er annerledes og mer utrygt enn før. I 2023 trodde vi fremdeles på NATOs doktrine om én for alle, alle for én. Det gjaldt helt til rådvillheten som oppsto etter at Trump sa at han vil ha Grønland.

Dette gir grunn til refleksjon. Har hele det politiske spekteret i Norge lagt til grunn at USA kompromissløst vil forsvare oss og at vi derfor har kunnet diskutere i fred og ro mens verden går sin skjeve gang? Altså at utsagnet om at ‘de store linjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast’ de facto er basert på et bredt politisk flertall, ikke bare tilslørende retorikk.

På den innenrikspolitiske arenaen har den norske venstresiden ikke behøvd å ta reelt inn over seg, som i på dødsens alvor, hva et liv utenfor NATO egentlig betyr for Norge. Mye kan tyde på at mange av oss har sovet for dypt og lenge i timen, ikke hørt etter når Putin og Trump snakker. Vi må anta at de mener det de sier.

Så er det kanskje nettopp derfor Trump, tilsiktet eller utilsiktet, enten vi liker det eller ei, bidrar til en sårt tiltrengt og nødvendig realitetsorientering, og en reell diskusjon i Norge om frihet og forsvar.

I fjor fattet Stortinget et enstemmig vedtak om «Forsvarsløftet», som signaliserer et samlet og sterkt tverrpolitisk løfte om satsing på forsvaret og et løft for forsvaret. Norge skal nå kjøpe droner til overvåking som skal ha base på Andøya i Nordland. I en artikkel i Klassekampen 11/4-25 («Advarer Norge mot USAs droner», Eirik Grasaas-Stavenes), belyses den potensielle risikoen ved å kjøpe amerikanske droner. Det er ikke vanskelig å følge resonnementet om at Trumps trusler mot Grønland har gjort «det enda vanskeligere enn før å tenke at USA er en troverdig alliert». Flere amerikanske droneprodusenter er blant favorittene. Er vi sikre på at det trygt å signere et dronekjøp med den nåværende amerikanske administrasjonen?

Det er regjeringen som til sist skal avgjøre hvilke droner som skal kjøpes inn. De kjenner forhåpentligvis på alvoret og ansvaret i den nye tiden. Norge er allerede i betydelig grad avhengig av amerikansk forsvarsmateriell. Vi har kjøpt nye kampfly til en verdi av mer enn 100 milliarder kroner. Kan amerikanske fly og droner fungere uten USAs bistand? Er det ikke smartere å satse på et sterkere nordisk forsvarssamarbeid? Og, kanskje burde vi heller ha kjøpt kampfly fra Sverige i 2008. Løpet er muligens kjørt når det gjelder dronekjøpet. Vi er vevd inn i et nett av lojalitet, forpliktelser – og usikkerhet.

I Trumps verden er støtten til Ukraina et lån USA kan kreve tilbake gjennom tilgang til mineraler. Kan Norge bli stilt overfor lignende krav? Har vi blitt stilt overfor slike krav? Det er ikke lett å få tak på hvor langt tilbake i tid USA mener å ha vært utsatt for global urettferdighet. Hvor mye skylder vi USA? Et vel så ubehagelig spørsmål er hvilke land som vil støtte oss hvis Trump lar Russland overta Svalbard.

Mye vann har rent i havet siden hangarskipene la til kai. I etterpåklokskapens klare lys er jeg glad for at jeg ikke var i Oslo mai 2023. Det kunne blitt vanskelig å se seg selv i speilet i dag.

Trump og hans kumpaner er i full gang med å omskape USA, stressteste og utfordre demokrati, ytringsfrihet, rettsstaten, medier og universitetenes frihetsgrader. Og, gjennom tollpolitikk, krav om at Europa må ta mer av kostnadene ved å forsvare eget kontinent, kanskje ikke urimelig, skjelle ut Ukrainas president, utfordre andre NATO-lands suverenitet, Han danser og kaster rundt på kloden som Charlie Chaplin i filmen ‘Diktatoren’ fra 1940.

Kan hende noe av dette er grunnlag for konspirasjonsteorier på en dårlig dag. Mens tankene fremdeles kan løpe fritt og løpsk, kan vi fundere på hva Trump kommer til å skrive på Truth Social hvis Norge ikke kjøper amerikanske droner. Her er det antakeligvis bare kreativiteten som setter grenser.