Tillit til Big Tech?

Å stole på teknologi – og å ha tillit til den

Å stole på noe innebærer at vi forventer at det fungerer. Vi skrur på datamaskinen og regner med at den virker. Vi åpner en kart-app og antar at den viser riktig vei. Å stole på teknologi betyr at vi baserer oss på en erfaring om at den fungerer som det skal.

Men tillit er noe annet. Tillit er dypere. Det handler ikke om funksjon, men om intensjon. Vi har tillit til mennesker – eller til systemer som baserer seg på mennesker. Tillit betyr å tro at noen vil gjøre det riktige, selv når det ikke finnes noen garanti for at de vil gjøre det. Det handler om verdier. Om hvem som står bak teknologien. Hvilke intensjoner de har, hva de vil.

Tillit vi tok for gitt

I Norge har vi lenge stolt på teknologien som har blitt utviklet av de store aktørene i Silicon Valley. Vi har erfart at teknologier fra Google, Amazon, Meta med Facebook og OpenAI med ChatGPT har levert effektivitet og at de har gitt oss en forenkling i hverdagen. De har fungert. Det er praktisk og det er effektivt.

Men det er også risikabelt.

For samtidig som teknologien gradvis har glidd inn i samfunnet vårt, har det skjedd noe mer: Vi har tatt for gitt at vi kan ha tillit til dem som står bak disse teknologiene. At de som utvikler teknologien deler vårt verdigrunnlag. At de vil oss vel.

DeepSeek viste oss noe viktig

Da DeepSeek, den kinesiske KI-modellen, ble lansert i januar og rystet den finansielle verden, skjedde to avgjørende ting.

For det første: Fortellingen fra Silicon Valley – den om at de sitter med all makt, at deres kombinasjon av datakraft, kapital og talent er den eneste veien til teknologisk innovasjon – ble knust. DeepSeek viste at banebrytende teknologi ikke bare kan komme fra andre steder i verden, men at det også gjør det. Silicon Valley har ikke monopol.

For det andre: DeepSeek kom fra Kina. Da reagerte vi umiddelbart med skepsis. Hvilke verdier er kodet inn i denne språkmodellen? Hvilke filtre styrer svarene den gir? Hvordan overvåkes brukerne, hvordan kan modellen påvirke eller manipulere oss? Hva ligger skjult under overflaten her som vi ikke ser?

Interessant nok: Dette var spørsmål svært få stilte da ChatGPT ble sluppet over hodene våre for to år siden og «alle» tok den i bruk. Men disse spørsmålene er like relevante for ChatGPT som for DeepSeek. Begge er språkmodeller trent på enorme, delvis ukjente datasett, preget av verdier, utviklet av selskaper vi ikke har innsyn i – og uten reell mulighet for demokratisk kontroll. Åpenheten er like uklar.

Hvem har egentlig kontrollen?

Det dramatiske geopolitiske bakteppet vi nå står har gjort en ting klart: Tilliten til aktørene som utvikler og kontrollerer teknologien vi har stolt på, er ikke lenger selvfølgelig. Teknologiene som skal gi oss et mer effektivt og velfungerende samfunn bæres frem av selskaper og stater vi ikke lenger med sikkerhet kan si at vil oss vel.

Når vi har sluttet å ha bøker i bokhyllene fordi «alt finnes digitalt» – kan vi egentlig ha tillit til at Amazon vil sikre at favorittbøkene våre alltid vil være tilgjengelige? Hvordan tenker Amazon å bruke dataen de sitter på om hvem som har lest hvilke bøker når? Kan du være sikker på at meldingene du sender til vennene dine ikke lagres – og senere brukes til å lage en profil av hvem du er, hva du mener, og hva du står for som menneske? Og hva skjer dersom en aktør med onde hensikter skulle få tilgang til den informasjonen? Kan vi ha tillit til at de som kontrollerer dataversjonen av Store norske leksikon ikke blir tuklet med? At ikke noen – med ett tastetrykk – kan fjerne deler av historien vår, dersom en aktør med veldig mye penger og makt plutselig skulle mene at det ikke lenger er formålstjenlig at en hel nasjon kjenner sin egen fortid?

Hvem gir vi makten til?

Det handler om makt og kontroll. Dersom vi ikke ønsker å bli ledet og styrt av aktører vi ikke har tillit til, må vi ta grep innenfor det handlingsrommet vi har. Vi må forstå hva som faktisk står på spill, og rigge oss slik at vi ikke er avhengige av å ha tillit til mennesker, selskaper eller styringsformer som ikke deler våre verdier.

Vi har et handlingsrom. Og vi har gjort noe tilsvarende før. Da telefonen skulle etableres som infrastruktur i Norge, var det mange aktører inne – både norske og utenlandske. Men noen tok grep og bestemte at dette skulle være vår infrastruktur. Statens Televerk ble bygget for å sikre nasjonal kontroll og offentlig eierskap til noe vi visste kom til å bli viktig. Det var ikke gammeldags. Det var klokt.

Norsk handlekraft – for vi har den fremdeles

I en stadig mer digitalisert verden trenger vi en teknologisk infrastruktur som reduserer sårbarhet og støtter opp under et velfungerende demokrati. Vi har solide teknologiske forskningsmiljøer i Norge, og i særdeleshet her på Agder. Ønsker vi som samfunn å opprettholde verdiene vi har bygget landet på, må det investeres langt mer i forskning for å sikre at vi har teknologi som er bærere av de verdiene vi ønsker å bygge samfunnet vårt på. Milliarden som så langt er gitt til KI-forskning er langt fra nok. Det handler om vår kollektive handlekraft, og den må vi velge å bruke mens vi fortsatt har den.