«Ting er ikke så jævla bra her hjemme i Norge heller», sa de til Thomas Seltzer. Det vet jeg alt om.

Forfatteren og kunstneren Nikolai Torgersen er en av dem Thomas Seltzer møter i den nye NRK-serien Den norske fattigdommen. Sosionom Anna-Sabina Soggiu er også med. Foto: Thomas Søbstad, NRK

Mens politikerne danser i Tiktok-videoer, vokser nesten 100.000 barn opp i fattigdom.

Denne uka starta Thomas Seltzers nye serie Den norske fattigdommen på NRK. Han har tidligere tatt oss med på kryss og tvers av USA og forteller at han etter turene ble stoppa på gata her hjemme av folk som sa: «Ting er ikke så jævla bra her hjemme i Norge heller.»

Gjennom fire episoder tar Seltzer oss med på road trip Norge rundt mens han prøver å forstå hvorfor så mange har dårlig råd i verdens rikeste land.

Han møter folk som ikke tør å få flere barn, folk som har slitt seg ut, jobba beinhardt og blitt sjuke av det. Barn som vokser opp i fattigdom, arvingen som mista alt, samt en hjemløs som ble mangemillionær.

Og en av dem han har møtt, det er meg. Jeg ble sosionom, ikke millionær. Og jeg har, som flere av dem jeg har møtt gjennom jobben min, også vokst opp med dårlig råd.

Adressen sa alt

Da jeg jobba med ungdom i sentrum av Oslo, var det som å se seg i et speil fra min egen oppvekst. Dårlig boforhold. Foreldre uten jobb eller i yrker med lav lønn. Dårlig psykisk helse. Dårlig fysisk helse. Dårlig skole. Dårlig alt! Jeg trengte ikke si annet enn gateadressen til blokka på Tøyen der jeg sjøl er vokst opp, for å fortelle dem hvem jeg er. De som vet, de vet.

Mange kunne blitt spurt om å delta i en serie for å fortelle hvordan det er å leve med dårlig råd i Norge. Men det er også et tema mange er så skamfulle over at de kvier seg for å snakke høyt om det.

Da jeg skrev bok om min egen oppvekst, var jeg livredd for å skrive noe som skulle forverre stigmaet som lever om folk som oss. Som at vi kan skylde oss sjøl for de livene vi helt tilfeldig fikk utdelt. Dessverre er det mange i Norge som akkurat nå lever med lignende opplevelser som jeg hadde i min oppvekst.

Ifølge SSB levde 10,9 prosent av befolkninga med lavinntekt i Norge i 2023. Det tilsvarer 588.700 personer. Vi nærmer oss med stormskritt befolkningstallet for hovedstaden her, liksom. Det er en jævlig trist skue.

Hindre helseforskjeller

Skal vi grave oss videre ned i avgrunnen, viser SSB at 96.200 barn tilhørte en husholdning med vedvarende lavinntekt i perioden 2021–2023. Det er til å grine av.

Thomas Seltzer besøker Organisasjonen Hjælp mæ å hjælpe i Trøndelag. Foto: Thomas Søbstad, NRK

Det er så alvorlig at det prestisjetunge tidsskriftet The Lancet i februar i år på lederplass ropte varsko om barnefattigdommen i Norge. Det oppfordra til en tydelig retning i norsk folkehelsepolitikk. Målet må være å bekjempe barnefattigdom. Bare slik kan vi hindre at helseforskjeller videreføres fra generasjon til generasjon.

Professor Tormod Bøe viser til at barn som vokser opp i familier med lav sosioøkonomisk status, har høyere sannsynlighet for å oppleve stressorer. Det påvirker områder i hjernen, noe som kan gå utover språkutvikling, læring og hukommelse. Sagt enklere: Stresset man kan oppleve ved lav inntekt, som for eksempel å bo trangt og dårlig, kan påvirke hvordan ungene klarer seg på skolen.

Forsker Fartein Ask Torvik viser i et intervju med Sciencenorway til studier der man finner en overrepresentasjon av psykiske helseutfordringer blant barn som vokser opp med lavinntekt. Han sier: «Enkelte psykiske helseproblemer påvirker skoleprestasjoner, som igjen får betydning for utdanningsløpet» (min oversettelse).

Altså, lavinntekt påvirker fysisk og psykisk helse, levealder og skoleprestasjoner. En god barndom varer livet ut, det gjør dessverre en dårlig en også!

Ingen revolusjon i sikte

Mellom Tiktok-videoer, hjemme-hos-reportasjer og dans i Vandrehallen på Stortinget gjenstår det å se om politikerne våre har tid til å snakke om fattigdom de neste ukene med valgkamp. Muligens er det ei heller så viktig hva som blir lova i kampens hete. Det ender ofte opp med politiske løsninger som minner om å sette Donald-plaster på en avrevet arm. Revolusjonen er ikke nær for fattigfolk i Norge.

Anna-Sabina Soggiu og hennes mor går foran blokken i Kolstadgata 7 på Tøyen, der hun vokste opp. Foto: Privat

Stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson (Rødt) spurte i 2023 daværende arbeids- og inkluderingsminister om hvor mye det ville koste å løfte folk som mottar offentlige ytelser, over EUs fattigdomsgrense.

Svaret var 13,3 milliarder kroner. Kanskje har dette økt noe på to år med dyrtid, det vet jeg ikke. Jeg er ikke samfunnsøkonom. Men Dagsavisen påpekte i alle fall at for mindre enn 1 prosent av fellesskapets årlige budsjett kunne vi løfte «hundretusener av mennesker ut av fattigdom, og gi barn en god barndom og flere muligheter senere i livet». Sånn blei det ikke da, og jeg tviler på at det blir sånn nå.

Hvis Seltzer blei president eller diktator, ville han laga et mer fleksibelt system for dem som kan jobbe litt. Forbydd forbrukslån og erstatta det med en statlig lånekasse for at folk i krise kunne låne penger til markedsrente. Til sist ville han økt både barnetrygda og uføretrygda.

Borgerlønn?

En ekspertgruppe om barn i fattige familier, der nevnte professor Bøe var medlem, konkluderte ikke med helt det samme som Seltzer, men noe kjenner vi igjen. Barnetrygda må økes og inntektsbeskattes.

Sjøl tror jeg tida er inne både for å stemme på Seltzer og for å strupe byråkratiet i Nav. Om vi innførte borgerlønn, så kunne både sosialarbeidere og fattigfolk trukket pusten og tatt i bruk uforløste ressurser til mer fornuftige saker enn å mate inn skjemaer i papirmøller som kverner inn i evigheta.

Skam er feil fordelt. De fattige skammer seg, men den egentlige skammen er det politikere med makt som burde føle på. For at unger og foreldre legger seg sultne og fulle av bekymringer for hva morgengryet bærer med seg. For mens man kjører foreldre gjennom fulltidsarbeid i papirmøller i Nav, som uansett lar dem leve under fattigdomsgrensa, så tikker klokka jævlig raskt for ungene deres.

Knuste drømmer

En barndom er kort, og tida går fort mens drømmer om å bli frisør, forfatter, kokk eller fotballspiller knuses én etter én. Håp om å få til noe i det hele tatt dør ut i stress, dårlig helse og vanskelige liv. Og uten håp har vi ingenting. «Håpet er nesten like viktig som selve livet», fritt sitert etter Thorvald Stoltenberg.

Ettersom Seltzer ikke er på valg, så jakter jeg på noen andre navn å legge i stemmeurna om noen uker. I år stemmer jeg på de første som trykker på den STORE RØDE KNAPPEN og sier at de vil utrydde fattigdom i Norge. Jeg holder dog ikke pusten mens jeg venter. Det blir vel heller innkjøp av et nytt stort parti med Donald-plaster også fra neste storting og regjering.

Godt valg!