To helt nye bygninger viser hvor galt det kan gå når mote og individualisme tar overhånd

5 hours ago 1

Det moteriktige skråvolumet synes med skyvende kraft å kollidere med Høyblokken, ifølge kronikkforfatteren.

Uten forankring i sted og funksjon forblir nyere ikonbygg bare «påfunn» og «meningsløs lek». Til glede, kanskje, bare for arkitektene selv.

Publisert: 22.03.2026 08:00

«Påfunn», kalte han dem, Christian Norberg-Schulz, vår anerkjente arkitekturteoretiker som minnes i år, 100 år etter sin fødsel.

Med det mente han de moteriktige ikonbyggene som med sine abstrakte og tunge volumer var ved å sprenge seg inn i våre eksisterende byer flere steder i landet.

Disse frittformede gigantene hadde særlig to alvorlige mangler, lærte han oss: De splintrer opp den visuelle helheten i et eksisterende byrom. Men først og fremst var de en «meningsløs lek med former», der mening handlet om at alle bygg skulle signalisere sitt bruksinnhold, sin funksjon.

Industri og individ

Hva kan bakgrunnen være for at disse frittformede byggene oppsto, særlig fra 1960-tallet av? Én årsak var den voksende industrialiseringen.

Venezia-charteret fra 1964 påla alle arkitekter å bygge i modernistisk stil som skulle stå i bevisst kontrast til eldre omgivelser. Nå var det tydeligvis behov for ny frisk etter krigen, og alle nybygg måtte avspeile prefabrikasjonens logikk: billig, raskt og i glass og betong.

En annen og tilsynelatende motsatt tendens var individualismen som vokste frem særlig i de påfølgende årtiene. Det er slett ikke uten grunn at «jeg føler ...» er blitt vår tids mest brukte fyllord.

For arkitektene ga individualismen seg utslag i at de først og fremst skulle uttrykke seg som frie kunstnere, med ikonbyggene som sin personlige arena. Altså primært som uttrykk for ens private «påfunn», uten et allment forståelig uttrykk for bygningens «mening» eller bruk.

Sted og mening

Men hva innebærer det at et ikonbygg skal være allment forståelig? Stikkordet er gjenkjennelse. Enten i form av en avbildning, som betyr å betone særtrekk ved det stedet der bygningen ligger, eller å betone den bruken bygningen har, eller en kombinasjon av begge deler.

Et eksempel på et ikonbygg der funksjonen er viktigst å avbilde, er Sametinget i Karasjok.

Her er bygningen formet som en forstørret utgave av en teltformet lavvo, samenes flyttbare boliger. En henvisning til stedet er altså ikke ved primært å skulle betone særtrekk i næromgivelsene, men å uttrykke hele samekulturens identitet og historie.

Et slående eksempel på både steds- og bruksgjenkjennelse er biblioteket i Alexandria fra 2003, tegnet av norske Snøhetta. En enorm solsirkel stuper skrått ned, som den samme solen som templene, egypternes eldste kulturuttrykk, var viet til.

Ved å fare slik i full fart ned fra himmelen til Jorden skulle derfor solformen opplyse oss om at den inneholdt noe viktig. Det understrekes også av selve sirkelformen, som alltid har uttrykt det å slå ring om sitt innhold. Et innhold som måtte beskyttes, og som ytterligere ble betont av de tykke og ugjennomtrengelige murene som omslutter bygningen.

Men hva er dette innholdet? Det er risset inn i murlivet med hundrevis av bokstavtyper hentet fra hele verden. For bygningen er et bibliotek, det er bokens viktighet som er byggets hele mening. Nærmere en forespeiling av vår egen tids debatt om forholdet mellom bok og bildeskjerm er det nesten vanskelig å komme!

Hundrevis av bokstavtyper hentet fra hele verden er risset inn i biblioteket.

Føleri og mote

Et typisk trekk ved moderne ikonbygg er bruken av store skråvolumer, noe som både Sametinget og Alexandria-biblioteket viser. Men her er skråformen valgt, ikke som et egenuttrykk for hva man «føler» for en dramatisk form, men som en tolkning av hva oppgaven krever, både i forhold til sitt sted og sin bruk.

To helt nye bygninger viser hvor galt det kan gå når mote og individualisme tar overhånd:

Voldsløkka skole mot Uelandsgaten fra 2023 og det snart ferdige inngangsbygget inntil Høyblokken i Regjeringskvartalet.

Voldsløkka skolebygning svarer dessverre til sitt navn. Et enormt skråvolum stormer ut i gaten og bryter sammenhengen med nabobygget, som til gjengjeld er gjort horisontalt og «kjedelig» for ytterligere å kunne betone knyttneven på hjørnet. Kjempevolumet er helt uten vinduer for å virke enda tyngre. I stedet er alle veggene dekket av et virvar av noe som kan se ut som en gøyal lek med visne blader – om man vil.

Nabobygget er gjort horisontalt og «kjedelig» for ytterligere å kunne betone knyttneven på hjørnet, ifølge kronikkforfatteren.

Den viktigste feilslutningen med prosjektet er allikevel at skråvolumet tynger over inngangen til en skole. Her skal barna gå inn hver dag og være velkomne, men blir truet av et overtungt fall. For det er en allmenn kunnskap som man har kjent til i alle århundrer: En høy vegg som skråner mot deg vil umiddelbart oppleves truende og skyve deg vekk. Slik kan også arkitektur påvirke den økende skolevegringen.

Angrepet

Det viktigste historiske bygningen i Regjeringskvartalet er Høyblokken fra 1958. Kalt «Maktens høyborg» sto den alene frem som en frittstående betongskive i stor avstand fra de gamle monumentalbyggene Trefoldighetskirken og Finansdepartementet.

Det moderne og høyreiste uttrykket skulle minne om bygningens stolte posisjon som kontor for statsministeren og hans byråkrater. Men hvor statsministeren satt, kunne ingen se. Alle vinduene var helt like, og ingen av dem ble fremhevet som sjefens kontor, helt i tråd med Einar Gerhardsens likhetsideologi. Han som visstnok byttet sitt luftige kontor med sekretærens langt mer beskjedne. Bare hovedinngangen ble markert med en snorrett allé for enden av den dype og grønne forplassen mellom de gående i Akersgata og den kneisende bygningen.

Bildet av den snorrette alleen inn mot hovedinngangen på Høyblokken er tatt i 2010.

I 1990 gjorde Gro Harlem Brundtland regjeringsbygget to etasjer høyere ved å legge sitt kontor på toppen omgitt av store glassfasader. Fjernt fra Gerhardsens idealer, ble det sarkastisk kommentert av mange. I 2021 ble toppetasjene revet ned til bygningens opprinnelige høyde, og fremtidige statsministre ble flyttet til bakgaten av sikkerhetsmessige grunner.

Siden lå maktbygget et øyeblikk fritt og alene. Men snart ble det behov for et nytt inngangsparti på grunn av samlokaliseringen av flere departementer. Og da inntreffer sammenstøtet i form av det moteriktige skråvolumet som med skyvende kraft synes å kollidere med Høyblokken.

Sett fra det øverste partiet av Akersgata skjules store deler av Høyblokken av skråvolumet foran, skriver kronikkforfatteren.

Sett fra det øverste partiet av Akersgata skjules store deler av Høyblokken av skråvolumet foran. Sett fra nedre del av Akersgata er den rette fasaden som vender mot forplassen, både trukket nærmere Høyblokken og har også samme høyde, noe som svekker Høyblokkens fasade som den viktigste.

Når vi trer inn i den nye vestibylen, møtes vi av et rom i full stigning helt opp til takspissen og med skråveggene heldekket av raus dekor. Men vi går slett ikke direkte inn fra den eksisterende forplassen – her er ingen dør. Den derimot, ligger på hjørnet av nybygget vendt like ut i Akersgata, omgitt av sprikende bjelker i hvit betong. Dermed er den dype forplassen gjort bruksmessig irrelevant, men også historisk svekket som et gjenkjennelig uttrykk for Høyblokkens hensikt.

Derfor: Uten forankring i sted og funksjon forblir nyere ikonbygg bare «påfunn» og «meningsløs lek». Til glede, kanskje, bare for arkitektene selv.

Read Entire Article