Tobias Santelmann briljerer som Harry Hole

På et tidlig tidspunkt i «Harry Hole» løper hovedpersonen dramatisk gjennom Oslo, som om han flykter fra seg selv. Harry Hole har flørtet med tanken om selvmord, men er blitt snakket til rette av pilledealeren sin. Scenen kryssklippes med at to Oslo-gjenger slåss med flammekaster og maskingevær i Oslos bakgater.

Det hele minner skrikende om at subtilitet aldri har vært et bærende element i Jo Nesbøs saga om politimannen Harry Hole. Bunnen er endeløst langt nede. Volden er fargesprakende og orkestrert. Volumet er alltid på 11, enten vi hører bein som knekker eller sjeler som skriker.

Etter fiaskoen som var Tomas Alfredssons filmatisering av «Snømannen», trenger hele Norges Hole oppreisning på skjerm for at arven etter ham skal nå det øverste nivået av verdens krimhelter.

Lykkes Netflix med jobben? Riktig så bra, hvis man nullstiller noen forventninger.

Et nytt ambisjonsnivå

«Harry Hole» henter mest fra «Marekors», den femte boken i serien om Harry Hole. Handlingen følger romanen tett, men for å gjøre historien dypere begynner den faktisk i roman tre, «Rødstrupe». Harry Holes makker Ellen blir drept i tjeneste. En ung kvinne er funnet drept i en leilighet i Oslo. Fingeren hennes ble kuttet av før døden inntraff. En kjent skuespiller forsvinner midt på lyse dagen. Djevelens femkantede stjerne dukker opp i de mest blodige og mystiske varianter.

Samtidig eskalerer konfliktene mellom Hole og hans kollega, det kyniske drittsekken Tom Waaler. Harrys verste fiende er likevel hans egne demoner, som skriker så høyt at verken alkohol eller selvdestruksjon kan stilne dem. Dermed ryker også forholdet til Rakel, den eneste sunne innflytelsen i Harrys liv.

«Marekors» markerte et nytt ambisjonsnivå i Harry Hole-serien. Det skinner gjennom i serien, som virkelig trenger de ni episodene for å nøste opp de forskjellige trådene som samler historien.

Forhastede skildringer av Oslo

I starten er det noe rart med serien. Spesielt det visuelle portrettet av Oslo virker svakt sammenlignet med Jo Nesbøs litterære beskrivelser av hovedstaden. Netflix' krav om skarpe farger og overdrevet mye lys gjør scenene mer drømmeaktige enn realistiske.

Tobias Santelmann og Ane Dahl Torp i en av seriens beste, tetteste scener på Restaurant Schröder. Foto: Ronald Plante/Netflix /

Scenene der Harry og Rakels sønn sniker seg inn på Frognerbadet, blir generiske, forhastede skildringer av en hvilken som helst sommerpark. Når dette står mot et undergrunns-Oslo som minner mest om livet under en bro i Bronx, sier serien nesten at den plasserer Harry Hole et fiktivt sted, ikke det Oslo Harry basker rundt i i bøkene.

Rå tiltrekningskraft

Greit nok, «Harry Hole» er ikke blitt den hyllesten til Oslo serien burde vært, selv om scenene fra Restaurant Schröder Café prøver hardt. Likevel har den en rå tiltrekningskraft på seeren når den bruker alt annet av Jo Nesbøs verktøy.

Hvert drap er spektakulært. Psykopatene har Hollywood-nivå av diagnoser. Alle følelser blåses opp. Karakterer plasseres effektivt og kjapt i hver eneste scene, alltid med en tydelig motivasjon for hvor det skal ende. Serien jager ivrig ned alle spor som kan lede til okkultisme, sosiopater, driftsbasert krim og sjelelige demoner. Som en ellevill krimthriller uten skam for å tømme verktøykassen over sitt publikum fryder den tidvis seeren.

I motsetning til den vare, menneskelige «Mistenkt», som er en av påskeseriene på NRK, er «Harry Hole» total flukt. Det oppleves som å løpe av gårde med Harry Hole bort fra alle krav om virkelighet og jordnærhet.

Seriens suksess er at den holder på denne begeistringen hele veien inn. I den tredje delen samler serien trådene den har lagt ut i Oslos ugjenkjennelige gater. Den dramaturgiske metoden minner om en annen bokserie som brukte lang tid på å komme seg på skjerm: Michael Connellys fortellinger om Harry Bosch.

Slår gnister av Santelmann

Tobias Santelmann jobber seg også ordentlig godt inn i rollen som Harry Hole. Han gjør detektiven til en målrettet politimaskin skutt ut fra helvetes dypeste daler. Samtidig slår det gnister av scenene han har med Ane Dahl Torp, Ingrid Bolsø Berdal og særlig Pia Tjelta.

Tobias Santelmann er god som Harry Hole Foto: Netflix

Her får Santelmann og manusforfatter Nesbø frem det som gjør Harry Hole til en så interessant figur. Mellom alle krimtropene av alkoholisme og destruksjon har han dypt menneskelige trekk som Nesbø sirlig utvikler i sine historier.

Det får de til i «Harry Hole», i motsetning til hvor mislykket den samme prosessen var i «Snømannen». Det er her Harry Hole løfter seg opp til den skandinaviske toppdivisjonen befolket av toppfigurer som Carl Hamilton, Kurt Wallander, Saga Norén og Martin Beck.

Når serien avslutter som en spenningsparade Nesbø behersker bedre enn de fleste, lander prosjektet trygt som en solid krimserie. Manusforfatter Nesbø og teamet bak «Harry Hole» klarer å holde øynene på målet: å gjenreise Harry Holes ære som Nordens ledende detektiv i krimsjangeren.