Tøv fra Toje. Igjen.

I stedet for å gjengi andres synspunkter på en uetterrettelig måte, burde Asle Toje (bildet) se gjennom sine egne skriverier, mener Michael Tetzschner. Foto: Dan P. Neegaard

Sanne venner av USA bør bli bekymret over at landet har fått en ledelse som undergraver sine egne institusjoner.

Utenrikspolitisk forsker Asle Toje hevder i en kronikk i Aftenposten at «norsk antiamerikanisme har migrert til høyre.»

Toje skriver: «I 2025 er det nye at den sterkeste antiamerikanismen nå er å finne på den liberale høyresiden».

Når en slik påstand fremsettes av en person som presenterer seg som forsker, skulle man tro at vedkommende var interessert i å begrunne dette originale synspunktet nærmere. Men så viser det seg at Toje, enten ved en misforståelse eller ved bevisst sitatfusk av et innlegg jeg holdt på Høyres landsmøte, nøyer seg med å referere meg dithen at USA er blitt en fiende av Vesten.

For det første burde det være unødvendig å presisere at USA inngår i Vesten.

Mitt innlegg tok for seg de virkelige fiendene av Vesten og dermed også fiendene av USA. Det gjelder først og fremst Russland, som siden 2014 har ført en angrepskrig mot et suverent land midt i Europa, med støtte fra Iran og Nord-Korea. Men flere kunne selvsagt vært nevnt. De er alle diktaturer.

Et kaleidoskop av løsrevne sitater

Norge, Norden og Europa er ikke i tvil om hvem og hva som truer vår sikkerhet. I snart 80 år har USA med sin formidable slagkraft og sitt teknologiske forsprang gitt en troverdig sikkerhetsgaranti for hele Nato-området.

Dette er en sikkerhetsgaranti som i overskuelig fremtid ikke lett kan erstattes, men veien videre er et Europa som tar en større del av byrdefordelingen innad i Vesten og i vår felles forsvarsallianse Nato.

Tojes kronikk er et kaleidoskop av løsrevne sitater fra inn- og utland, tilsynelatende uten annen funksjon enn å passe inn i Tojes egne spekulasjoner om andres motiver. Han har intet grunnlag overhodet for sin påstand om at Høyre bruker antiamerikanisme for å legitimere EU.

I stedet for å gjengi andres synspunkter på en uetterrettelig måte, burde Toje se gjennom sine egne skriverier gjennom de siste årene og vurdere om det er noen synspunkter som bør justeres.

Fantasifulle angrep

Umiddelbart før anneksjonen av Krym i 2014 uttrykte Toje i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv (DN) beundring for Russlands fokuserte diplomati, som ifølge ham gjorde Russland til en forutsigbar nabo som hevdet prinsippet om ikke-innblanding.

Uhindret av tidligere feiltagelser, som hos andre ville ført til mindre skråsikkerhet, går Toje til angrep på USA og forklarte DNs lesere i en kronikk fem dager før overfallet på Ukraina at USAs varsler om en kommende russisk invasjon skyldtes tidligere president Joe Bidens forsøk på å snakke Nato inn i en krig med Russland for å styrke seg innenrikspolitisk.

Et grovere antiamerikansk utfall skal man vel lete lenge etter.

Når man leser Tojes fantasifulle angrep på «den liberale høyresiden» og ser dette i sammenheng med hans fortid (?) som Putin-apologet, trer hans eget ståsted klarere frem, men uten at det reklameres for det: Forakten for EU og for demokratene i USA er i styrke på samme nivå som beundringen for Putin. Med slike synspunkter ville han antagelig trives godt i Alternativ for Tyskland og (i ganske stor grad) hos den franske politikeren Marine Le Pen.

Særlig klart står dette når Tojes kronikk om dem som nå kritiserer USA, ikke inneholder en eneste referanse til USAs president Donald Trump.

Sanne venner av USA bør bli bekymret

Det er særdeles påfallende at en som kaller seg forsker, tydeligvis ikke klarer å skille mellom antiamerikanismen som venstresiden sto for den gangen det var et kappløp mellom to økonomiske og politiske systemer, og USAs allierte og beste venners uro over at verdiene som USA og resten av Vesten har bygget på, nå daglig angripes av Trump og kretsen rundt ham.

Når Toje er taus om dette, oppfatter jeg ham som en medløper for en politisk retning som amerikanerne selv kommer til å ta avstand fra når støvet har lagt seg, slik de også gjorde etter McCarthy-tiden.

Sanne venner av USA bør bli bekymret over at det USA som tok sin plass i verden med en samfunnsform som historisk ga mest frihet, dynamisk økonomi, velstand, rettsstat og demokrati, har fått en ledelse som undergraver sine egne institusjoner. Den behandler allierte som uvenner, setter økonomien og folks oppsparte midler i fare og styrker USA og resten av Vestens fiender.

At Toje ikke er bekymret, taler for seg selv.