Trenger du egentlig et «ja» fra en mann?

Spørsmålet er, trenger du egentlig et «ja» fra en mann?

Tidligere i år gikk en ungdomsforsker og sexolog sammen ut i NRK der de fortalte at jenter er samstemte om at de ønsker at gutter aktivt spør om samtykke før sex. Samtidig slo det meg nylig at jeg som en 27 år gammel seksuelt aktiv heterofil mann, omtrent aldri blitt spurt om samtykke til å ha sex. De få gangene det har skjedd er det nesten utelukkende først etter jeg har spurt.

La meg først si at det er helt riktig å fokusere mest på seksuelt grenseoverskridende adferd mot kvinner. Det er flest menn som tar seg til rette seksuelt, og det er vanskeligere for en kvinne å motsette seg misbruk, fordi menn i snitt er sterkere rent fysisk. Likevel, alle taper på om vi aldri snakker om overtrampene som skjer mot menn.

Ifølge fjorårets trakasseringsbarometer er det en eksplosjon av unge menn som opplever uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb, som er like vanlig som for unge kvinner. Det er også små til ingen forskjeller mellom kjønn hva gjelder den alvorligste uønsket seksuelle oppmerksomheten, som fysisk seksuell oppmerksomhet eller forsøk på overgrep.

Uansett hva som er årsaken til økningen, og eventuelle feilmarginer, er en diskusjon om seksuelle overtramp mot menn på overtid. Det er nemlig en diskusjon vi som samfunn aldri har tatt, uansett om det skjer i profesjonell og privat setting. Mannen som får grensene sine tråkket over finnes, men for samfunnet er han helt usynlig.

Og det gjelder ikke bare på jobb. I forhold til stillheten om overtramp mot menn, har jeg rent anekdotisk sett sjokkerende mange menn rundt meg bli utsatt for det. Noen prøvde å ha sex med en mens han var «passet ut» full på fest, en ble truet til sex av sin kjæreste, og enda flere har opplevd mindre alvorlige, men reelle overtramp, som press.

Ofte har alvorlige seksuelle overtramp blitt omtalt i banale former, og først lenge (ofte flere år) etterpå har vi innsett hva de egentlig ble utsatt for, og hvordan det har påvirket dem. Når jeg har reflektert over hvorfor det har tatt så lang tid før vi har skjønt at åpenbare overtramp har vært nettopp det, kan jeg ikke svare noe annet enn at tanken nesten på automatikk ikke har streifet oss. For å sette det på spissen er det som om vi går ut fra at menn er med på alt seksuelt de møter, i kraft av å være menn.

Det er også slående hvor mange ganger overtrampene har hatt konsekvenser for livene til mennene. Det har gitt flere et vanskelig forhold til sex, påvirket senere romantiske relasjoner, og tidvis endret forholdet deres til alkohol.

Selv om det ikke skulle vært et eneste mørketall (noe jeg tviler sterkt på), burde vi ikke ignorere menn som blir utsatt for seksuelle overtramp. Det er uforskammet hult om vi i det ene øyeblikket snakker om at menn som sliter med sin mentale helse må be om hjelp, men undergraver at en faktor som kan skape dype psykiske problemer er nettopp seksuelle overtramp. Hvis man føler på stigmatisering eller at samfunnet ikke tror på deg, blir terskelen enda høyere for å be om hjelp.

Og ber man om hjelp til noe man ikke skjønner? Man vet at flere overgrepsoffre ikke anerkjenner at de har blitt utsatt for et overgrep før lenge etter hendelsen. Veien til anerkjennelse kan bli enda lengre om man i underbevisstheten ikke ser på overgrep mot menn som en mulighet, selv om konsekvensene for mannen for lengst har manifestert seg.

Likevel er det viktigste å unngå at folk trenger hjelp, ved å unngå at overtramp skjer til å begynne med.

På videregående advarte en venninne av meg om at en venninne som var «keen» på meg hadde bedt henne skjenke meg superdrita, for hun ville ligge med meg. Jeg hadde situasjonen såpass under kontroll at det ikke gikk inn på meg, blant annet fordi jeg hadde avvist henne flere ganger før, og ikke ville ligget med henne uansett promille. Selv om det ikke gikk inn på meg, er det åpenbart uakseptabelt. Likevel tok aldri noen et oppgjør med henne, selv om vi jevnlig snakket om hvordan man hadde et ansvar for å ta oppgjør med menn som gjorde slikt.

Jeg tror nemlig ikke at de fleste som begår seksuelle overtramp (uansett kjønn) er kyniske og umoralske. Jeg tror mange rett og slett ikke skjønner selv hva de gjør, når de gjør det. Også når de gjøres av kvinner mot menn. Derfor må man sørge for at folk skjønner hva de gjør.

Det er viktig å poengtere at seksuelle overtramp med god margin blir gjort mest av menn. Tallene om uønsket seksuell oppmerksomhet på jobb viser også at nesten halvparten av det menn opplever er gjort av andre menn, mens bare litt over en fjerdedel av den kvinner opplever er gjort av andre kvinner.

Jeg tror diskusjonen om menns egne grenser ikke undergraver kampen for at menn skal slutte å tråkke over andres, snarere tvert imot. Jeg tror at menn som har et aktivt og bevisst forhold til deres egne grenser, lettere ser de grensene hos andre. Det er tross alt lettere å forstå noe du har et forhold til selv.

Det er på tide å snakke om seksuelle overtramp mot menn. Det kan hjelpe menn som i dag er usynlige, og gjøre det lettere å si ifra når man opplever noe ugreit. Det kan også være en nøkkel for at menn selv skal begå færre overtramp.

Om vi fortsetter å behandle seksuelle overtramp mot menn med total stillhet, taper alle.