Trump har løftet frem viktige verdier som ofte forties

Jeg er ikke alltid enig med USAs president Donald Trump, hverken i retorikk eller politisk stil, men han har løftet frem viktige verdier som ofte forties, skriver Marte Yri. Foto: Patrick Semansky, AP/NTB

Å sammenligne demokratisk valgte ledere med autoritære teokrater eller terrorister er intellektuelt uredelig.

Programleder i NRK Hilde Sandvik skriver i en kronikk i Aftenposten 5. juli at sekulære liberalere undervurderer religionens farlige potensial.

Jeg deler bekymringen for religiøst begrunnet maktmisbruk. Historien gir oss mange eksempler på det. Likevel finner jeg grunn til uro, ikke først og fremst på grunn av religionen, men på grunn av den kategoriske og reduktive måten troende fremstilles i Sandviks tekst.

Når tro og makt automatisk kobles sammen, og religiøse mennesker tilskrives skjulte intensjoner, nærmer vi oss et retorisk landskap der polarisering trumfer innsikt.

En personlig tro – ikke tvang

Jeg vokste selv opp i et kristent hjem preget av kjærlighet og frihet. I ungdomsårene tok jeg avstand fra troen, men fikk senere en sterk opplevelse av at Jesus er veien til Gud.

Gjennom profeten Jesajas ord om forsoning (Jesaja 53,4–5) ble troen personlig og meningsbærende. Den ble ikke påtvunget – den ble valgt. Og den handler om kjærlighet, nåde og relasjon, ikke om makt eller kontroll.

Sandvik trekker linjer mellom kristne miljøer og ytre høyre, og bruker det jeg vil kalle en manipulerende retorikk der hun tillegger troende motiver de ikke selv har uttrykt. Det er et retorisk grep som treffer under beltestedet.

Kristne utgjør en mangfoldig gruppe i både teologisk og politisk forstand. Å koble deres engasjement til fascisme, kvinnehat og teokrati bidrar til stigmatisering snarere enn opplysning.

Kristne verdier har formet demokratiet

Det norske demokratiet bygger på verdier med tydelig kristent utspring: menneskeverd, rettferdighet, barmhjertighet og tilgivelse. Mange helsetilbud og sosiale institusjoner – både i Norge og globalt – er etablert av troende som ønsket å hjelpe. Tro og nestekjærlighet har gått hånd i hånd.

Jesus var en kvinneforkjemper. Han møtte kvinnen ved brønnen med respekt og verdighet i en kultur som marginaliserte henne. I kristendommen er alle mennesker skapt i Guds bilde – med samme verdi.

Abort, sårbarhet og rettigheter

Når Sandvik viser til kvinners rettigheter, er det uklart hva hun mener. Er retten til abort en del av det hun forsvarer? Jeg ble selv uventet gravid som 21-åring. Det første spørsmålet jeg fikk fra legen, var: «Vil du ta abort?» Legen spurte ikke hvordan jeg hadde det. Jeg valgte å beholde barnet, og det er i dag min største velsignelse.

Mange kvinner trenger støtte og oppfølging etter en abort, også når den er juridisk tillatt. Samtidig bør vi tørre å stille det vanskelige spørsmålet: Hvilket vern gir vi det ufødte livet, og hvilke verdier formidler vi når abort fremstår som det eneste eller mest naturlige svaret for en kvinne i en sårbar livssituasjon?

Tro i demokratiske samfunn

Å sammenligne demokratisk valgte ledere med autoritære teokrater eller terrorister er intellektuelt uredelig.

At tro har hatt en sterk rolle i amerikansk politikk, er et historisk faktum – ikke en varsellampe i seg selv. Jeg er ikke alltid enig med USAs president Donald Trump, hverken i retorikk eller politisk stil, men han har løftet frem viktige verdier som ofte forties: verdien av det ufødte liv og betydningen av kjønn som biologisk og sosial realitet.

Et demokratisk valg der en kontroversiell president vinner, er ikke det samme som religiøs undertrykkelse.

Troens kjerne er kjærlighet

Kjærligheten er ikke en randverdi i kristen tro, den er bærebjelken. Jesus sa at det største budet er å elske Gud og sin neste som seg selv. Bibelen advarer også mot at kjærligheten skal bli kald i de siste tider.

Det er kjærlighetsløsheten vi bør frykte, ikke personlig tro og overbevisning. I en sekulær verden i oppløsning søker nettopp mange unge tilhørighet, kjærlighet, forpliktelse og en dypere mening. Det bør verdsettes.

Samtidig som kristne i Vesten mistenkeliggjøres, er de blant de mest forfulgte religiøse gruppene globalt. Millioner av mennesker risikerer friheten og livet for å praktisere sin tro.

Dette bør mane til respekt, ikke forakt.

Vi trenger nyanser – ikke stempling

Religion kan misbrukes. Det har skjedd og vil skje igjen, men det gjelder også ideologier, politiske bevegelser og verdslige utopier. Når hele grupper mistenkeliggjøres på grunnlag av hva noen få gjør, reduserer vi samfunnets mulighet for reell dialog.

Vi trenger ærlige, respektfulle samtaler om troens plass i samfunnet – ikke generalisering, fryktretorikk og mistenkeliggjøring. Man trenger ikke være troende for å se hva som skjer. Det holder å følge med, lytte og nyansere.