Trygves drøm om EU

1 month ago 17

Det har gått skikkelig dårlig for Senterpartiet etter at de forlot Jonas Gahr Støres regjering. Ikke bare har Sp rast nedover på meningsmålingene. Veien tilbake til regjeringsmakt synes også stengt. For lang tid fremover.

Ap kan vinne

Sp får trolig aldri tilbake sin drømmeregjering med bare Ap og dem selv. Norges forhold til Europa og EUs energipolitikk står i veien. Samtidig, i Ap, er det en utbredt oppfatning at å sitte i regjering kun med Sp aldri ble en suksess. Tvert om.

Motsatt av hva alle trodde før jul, har Ap en reell mulighet til å vinne valget til høsten. Mens det er lite sannsynlig at de tre rødgrønne partiene Ap, SV og Sp får flertall alene. Uansett er avstanden mellom SV og Sp for stor til at det er sannsynlig at de kan sitte i regjering sammen.

Derfor tyder alt på at Ap i så fall vil foretrekke å regjere alene. Da kan partiet gå til Stortinget med egen politikk, uten først å måtte inngå kompromisser i regjeringen – før de deretter må strekke seg enda lenger i Stortinget.

Beste valg – noensinne

Dette er første gang siden EU-kampen i 1993 at Sp går til valg uten å ha et troverdig regjeringsalternativ å by sine velgere. Den gangen, for mer enn 30 år siden, var EU-kampen i full gang.

Få år tidligere hadde Sp brutt ut av en Høyre-ledet regjering. Også da på grunn av Norges forhold til Europa. Dette var mens arbeidet med å sikre Norge det som ble til EØS-avtalen, pågikk for fullt.

Senterpartiet kjørte hardt på sin Europa-motstand, og gjorde i 1993 sitt beste stortingsvalg noensinne. Rekordoppslutningen den gangen, på 16,8 prosent, er milevis unna dagens katastrofemålinger for Sp.

I Senterpartiet håper de nå at en ny EU-kamp kan bringe partiet tilbake til storhetstiden på 1990-tallet. Det er ikke tilfeldig at store deler av Vedums åpningstale under landsmøtet i Haugesund handlet om nettopp EU.

Solberg og Støre holder tilbake

Men så langt har hverken Høyre-leder Erna Solberg eller Ap-leder Jonas Gahr Støre latt seg by opp til Vedums EU-dans. Dessverre, vil mange av oss EU-tilhengere si.

Høyres landsmøte vedtok riktignok forrige helg å jobbe hardere for norsk EU-medlemskap. Men Erna Solberg virker ikke særlig entusiastisk. Høyre-lederen har latt være å følge sitt landsmøte før. Og vil trolig gjøre det igjen.

Også Ap-leder Jonas Gahr Støre er tilbakeholden i dette spørsmålet. Både Solberg og Støre frykter et nytt nei. Og de frykter splittelse og polarisering i en tid der den offentlige debatten preges av høy temperatur og dype konfliktlinjer.

Ikke svart hvitt

Dette er mangel på politisk lederskap fra partilederne i de to store ansvarlige partiene. Deres frykt er Sps håp – en intens EU-debatt der frontene er skarpe, og posisjonene presenteres i svart og hvitt.

Men spørsmålet om norsk EU-medlemskap kan ikke tegnes i svart og hvitt. Det er gode argumenter både for og mot norsk medlemskap. Og det er dårlige argumenter – begge veier.

Det handler om å veie de ulike argumentene mot hverandre. Noen vil mene at 80 prosent av argumentene trekker i retning av et ja, andre vil mene at like mange argumenter trekker motsatt vei. Noen vil ende med å si 60/40 den ene eller andre veien. De færreste – om noen – vil bare finne argumenter som trekker i en retning.

På Sp-landsmøtet hører vi ingen ja-argumenter. Ingen nyanserte innlegg om EU. Alt handler om nei nei nei.

De rene og ranke

I Senterpartiet vet de at de kan bli det reneste og rankeste nei-partiet. Partiet uten tvilere, med medlemmer uten fnugg av tvil.

En mulig konkurrent er partiet Rødt. Men Sp når bredere ut enn Rødt, både politisk og organisatorisk. Sp har langt flere lokalpolitikere over hele landet, og sterke støttespillere i ulike deler av landbruksnæringen. Det veier tungt.

I dagens SV er det både flere tvilere, og mer tvil enn forrige gang.

Store deler av miljøbevegelsen har snudd fra nei til ja i løpet av de siste tre tiårene.

To tidligere KrF-ledere, Kjell Magne Bondevik og Knut Arild Hareide, har snudd fra nei til ja.

For tidlig?

Fremskrittspartiet har havnet på nei-siden. Forrige gang var de regnet som en del av ja-siden, tross litt ulike krumspring. Nei-folket brukte Frp til å vise at hele høyre-siden ville til Brussel, mens nei-siden representerte «vanlige folk».

Er tiden inne for å diskutere norsk EU-medlemskap?aJabNeicBurde skjedd for lenge sidendBør aldri skje

Men Frp må også ta hensyn til industrien langs kysten, der partiet henter mange velgere. Partileder Sylvi Listhaug og hennes folk kan ikke gjøre noe som setter EØS-avtalen i fare. De kan ikke fremstå like rene og ranke som Sp i sin motstand mot europeisk samarbeid.

Sp vil åpenbart prioritere EU-kamp fremfor regjeringsmakt i tiden fremover. Mange vil si at det er for tidlig å snakke om norsk EU-medlemskap. Men ja-siden kan ha forregnet seg, denne gangen også.

Forrige gang var nei-siden langt tidligere ute enn ja-siden. Nei-folket organiserte seg, la strategier og bygget kunnskap allerede fra slutten av 1980-tallet, i visshet om at kampen ville komme.

Mye er annerledes – men ikke alt

På ja-siden ventet mange på at Ap skulle ta stilling. De trengte tid. Det fikk de. Dermed fikk nei-siden mange års forsprang. Den tiden brukte de godt.

Det er denne suksessen dagens Sp tilsynelatende satser på å gjenta. En passiv ja-side kan la det skje.

Med mindre ja-folket erkjenner at de må opptre annerledes denne gangen. Fordi verden er annerledes. EU er annerledes. Og ikke minst – Norge er i en annen situasjon. Mer utsatt. I en utrygg og usikker tid.

Mens Senterpartiet er det samme.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article