Tvilsom katastrofejournalistikk om hyttebygging og myrer

Myr i Bærum. Foto: Olav Olsen

Det at vi bytter ut den gamle seterdriften med nye hyttefelter, skaper ingen klimakrise.

Under vignetten «Klimakrisen» skriver Aftenposten (14. april) at «norske hytteplaner skjuler en utslippsbombe ... Norske kommuner planlegger å bygge ned 208 kvadratkilometer myr til boliger, fritidsboliger og næringsbygg. Det er like mye som 30.000 fotballbaner ...»

Det retoriske grepet med å vise naturtapet gjennom å sammenligne med små, familiære størrelser som fotballbaner er imidlertid lite produktivt. Sakligheten forsvinner, og det tjener ikke klimasaken.

Siden Aftenpostens hovedtema er alle kommunale utbyggingsplaner i myr, og spesielt hyttebygging, så er det viktig å vise hva dette utgjør av den totale mengden myr i Norge.

Omtrent 8,9 prosent av Norges totale areal er myr, vel 28.000 kvadratkilometer. De 136 kvadratkilometerne planlagt hyttebygging i myrområder utgjør derved 0,47 prosent av all myr i landet.

Når man drenerer 136 kvadratkilometer myr til hyttebygging, i kan man i verste fall få et utslipp på hele 2,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Det er mye. Men: Karbon fra myrene hvor vi bygger hytter, vil slippes ut over flere år, la oss si ti år som et røft anslag. På ti år tar skogen i Norge opp over 180 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette tallet er 66 ganger høyere enn utslippene som kan komme fra hyttebygging.

Binding av karbon i skog skjer på grunn av mange endringer i måten vi bruker naturen på i Norge, som for eksempel skogreisning, reduksjon av beitedyr og avviklingen av seterdriften. Det at vi bytter ut den gamle seterdriften med nye hyttefelter, skaper altså ingen klimakrise.

Aftenposten oppgir at 332 utrydningstruede arter i Norge lever i myrer, og at de derfor trues av nye utbygginger. Det kan godt være at noen av de nye hyttefeltene er planlagt i spesielt verdifulle myrer som absolutt bør vernes, basert på stedsspesifikke vurderinger.

Når 99,53 prosent av all myr forblir myr, også hvis alle hyttefeltene realiseres, burde imidlertid den journalistiske refleksen være å bidra til en nyansering som dessverre mangler i Aftenpostens reportasje.