Uføre i Kristiansand og andre kriminelle?

Kristensen skriver om sin uro for fremtiden i Norge, siden vi har så mange uføre, sosialklienter og mennesker på AAP. Han etterlyser punktlighet, dugnadsånd og det å gå på jobb uansett dagsform.

Min erfaring med dette er som følgende: Jeg er 54 år, uføretrygdet, hofteoperert og mor til to sønner.

Hele mitt voksne liv har jeg jobbet i barnehage, som pedagogisk leder, og har i tillegg hatt to barn, hus og hund og mann. Hver dag har jeg stått opp klokken 06, tatt meg av egne barn og passet andres barn, slik at foreldrene kunne gå på arbeid.

Hverdagen på golvet i en barnehage er ikke for amatører. Her er vi ute i all slags vær, vi har gjørme opp til albuene og snørr på genseren konstant. Vi får barna til å sove, trøster de som lengter etter foreldrene sine, og samarbeider tett med barnevern, politi, PPT og foreldrene.

Når jeg i en alder av 50 år må kaste inn håndkleet, få to nye hofteproteser, og si farvel til arbeidslivet, er dette med gråten i halsen og sorg i hjertet. Jeg skulle så gjerne ha jobbet som pedagog i barnehage helt til jeg fyller 70 år.

Men når kroppen er utslitt, så er det bare å gi seg, og venne seg til et liv som en slags pensjonist.

Åpen

Når jeg leser slike innlegg som dette, Kristensen, så legger du sten til byrden. Hadde jeg kunnet være inne på et varmt kontor hele dagen, så kanskje jeg kunne stått lengre i jobben. Ikke vet jeg.

Så mitt råd til menn 50 pluss er: Vær varsom med å dømme andre, dersom du ikke har vært i skoa til den andre.

I mitt tilfelle gjørmete støvler!