Ungdommene prøver å fortelle oss noe. Hvorfor hører vi ikke etter?

Vold er et språk. Det er et språk for dem som ikke har lært seg å si «jeg er redd», «jeg har det jævlig» eller «jeg trenger hjelp».

På lang sikt er det en dårlig løsning, men på kort sikt fungerer det. Vold gir en umiddelbar utladning for den som bærer på smerte, sinne og maktesløshet. Trykket i trykkokeren slipper ut, og gir en illusjon av kontroll. Man blir noen. Noen de andre frykter. Noen de ikke tør å kødde med.

Når barn og ungdom slår, sparker, truer eller mobber, er det ikke fordi de har valgt «det vonde» fremfor «det gode». Det er fordi volden gir dem noe de savner. Mange unge opplever seg selv som mindreverdig og underlegen. Da oppsøker de noe som gir dem det motsatte. Ungdata 2024 viser at ungdomsvold ofte er knyttet til opplevelse av avmakt, lav selvfølelse og dårlig psykisk helse.

Smerte må ut et sted. Og hvis vi vil unngå at det blir gjennom vold, rus, selvskading og kriminalitet, må vi skape andre kanaler hvor barn og unge kan transformere smerten sin. Vi må skape scener, ungdomsklubber, øvingsrom, fotballbaner, skateparker og andre arenaer hvor unge kan kjenne mestring i stedet for maktesløshet. For dette er mer enn steder for ungdommen å være i aktivitet – det er steder for tilhørighet, mening og identitet, som er akkurat det de søker når de tiltrekkes av usunne miljøer og gjenger.

Ungdata-undersøkelsen viser at ungdom som deltar på organiserte fritidsaktiviteter har lavere risiko for å havne i negative miljøer. Samtidig dokumenterer andre undersøkelser en betydelig nedgang i både antallet fritidsklubber og ungdoms deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter. Frelsesarmeen kunne i 2025 fortelle oss at 18 % av foreldrene hadde droppet eller begrenset barnas fritidsaktiviteter på grunn av økonomi.

Felles for mange av dagens utfordringer er at vi plasserer problemene i barna. Vi krever at de tilpasser seg en trang normalitet. At de er omstillingsdyktige. Og klarer de ikke dette, søker vi konsekvenser for dem – i form av straff, tiltak og utredninger. Sånn slipper vi unna vårt eget ansvar. Vi straffer de unge for symptomene på våre egne feil. Ønsker vi mindre vold blant ungdom? Ønsker vi mindre kriminalitet? Da må vi faktisk gjøre noe med omgivelsene. Vi må investere i tilbud for alle unge — uansett lommebok eller postnummer. River vi ned disse tilbudene, kan vi ikke bli overrasket når volden og kriminaliteten eskalerer.

Den fysiske volden er lett å få øye på. Lett å fordømme. I kommentarfelt og sosiale medier finner vi en annen og mer tilslørt type vold. Psykisk vold. Det defineres som handlinger eller ord som skader en persons mentale helse, selvtillit og følelse av egenverdi. På disse arenaene lærer ungdom at den som roper høyest og slår hardest verbalt, får oppmerksomheten. Mange voksne forbilder — influensere, kjendiser, presidenter — normaliserer mobbing og respektløshet. De forteller de unge at det er sånn man får plass i verden. Ved å lyve, hetse, og snakke stygt til andre mennesker.

Kommentarfelt-mentaliteten er en respons på en samfunnsånd. En trend, hvor voksne mennesker opptrer bøllete og overskridende. Det setter spor hos barna våre. Når de ser at makt og innflytelse kan bygges på hån, latterliggjøring, løgner og angrep på svakere grupper, lærer de at det å såre andre er en vei til respekt. Den kulturen smitter. Og den psykiske volden kan være like skadelig som kniver og knyttnever.

Konsekvensen er den samme, uansett om volden er fysisk eller psykisk. Barn mister i større og større grad troen på seg selv og fellesskapet. Derfor er trygge voksne avgjørende på alle disse arenaene. Trygge voksne, som ser barna og tåler dem, og gir dem noe annet enn straff og sanksjoner. Løsningen ligger i samspillet mellom smerten de unge bærer og verktøyene de voksne tilbyr. Vi kan gi dem språk for følelsene sine. Det er det de ber oss om. Vi må begynne å høre etter.