Urimelig høye bøter

Når formålet er å øke trafikksikkerheten, er det rimelig å spørre seg om dagens nivå på bøtene står i forhold til overtredelsene – eller om det rett og slett er blitt en inntektskilde for staten.

Fartsbøter kan raskt komme opp i mange tusen kroner for en liten feilvurdering.

En fartsovertredelse på bare 6 km/t over grensen kan flå lommeboken. Kjøring på rødt lys eller bruk av mobiltelefon bak rattet gir bøter på hele 10.450 kroner. Dette er summer som for mange utgjør en betydelig økonomisk belastning, særlig når vi sammenligner med våre naboland. I Sverige er tilsvarende bøter langt lavere, og det svir allikevel, vil jeg tro.

Å bruke mobiltelefon i bil kan lett unngås, men allikevel så må bøtenivået kunne ligge på et nivå som er overkommelig å kunne betale. Selvfølgelig skal trafikksikkerheten tas på alvor, men vi må også se på om bøtene faktisk virker preventivt, eller om de primært rammer folk økonomisk uten å ha den tilsiktede effekten. Trafikkregler skal følges, og farlige overtredelser må få konsekvenser. Men det er på tide med en diskusjon om balansen mellom trafikksikkerhet og urimelig høye bøter. Burde det heller satses mer på holdningsskapende arbeid, bedre infrastruktur og forebyggende tiltak fremfor stadig høyere straffesatser?

Jeg vil tro at det er preventivt nok med økt synlighet av politi.

Tenk på våre yrkessjåfører som tilbringer dag og natt på veien, der må stresset være en konstant passasjer. De kjenner hver eneste bøtesats like godt som veikartet – fartsgrenser, kjøre- og hviletider, vektbegrensninger, sikring av last. En liten feil kan koste tusenvis av kroner og i verste fall jobben.

Hver gang de passerer en kontroll, strammes grepet om rattet litt ekstra. Øynene skanner veibanen for fotobokser, mens hjernen beregner tid og distanse mot strenge kjøre- og hviletidsregler. Samtidig må de levere i tide, håndtere krevende trafikk og uforutsigbare situasjoner – alltid med vissheten om at et øyeblikks uoppmerksomhet kan gi alvorlige konsekvenser.

Det er ikke bare veien som krever presisjon, men også systemet de kjører i. De lever med et ansvar som få forstår, presset mellom sikkerhet, effektivitet og en lommebok som raskt kan tømmes av en feilvurdering. For mange er dette ikke bare en jobb – det er en livsstil, men en livsstil som ofte føles som en balansegang på en knivsegg. Vi må bruke forstanden når vi setter krav til mennesker, ikke bare en statskasse som hele tiden bruker bøter som det mest hellige midlet.