USA kan bli fanget i sin egen eskalering

Luftangrep og presisjonsvåpen kan være militært effektive. Men de skaper ikke alene regimeskifte, skriver kronikkforfatterne. Bildet: Et amerikansk krigsskip avfyrer et Tomahawk angrepsmissil (TLAM) under operasjonen «Epic Fury» mot Iran. Foto: DVIDS, Reuters/NTB

Resultatet kan bli en krig der kostnadene ved å fortsette øker, samtidig som det blir stadig vanskeligere å avslutte den.

På litt over én uke har USA, sammen med Israel, angrepet over 3000 mål i Iran og sluppet tusenvis av bomber. Likevel er det fortsatt uklart hva USA egentlig forsøker å oppnå med krigen.

Dersom målet er regimeskifte i Teheran, gir både historien og forskningen liten grunn til å tro at en luftkrig alene kan oppnå det. Administrasjonen har begrunnet angrepene med alt fra Irans atomprogram og missilarsenal til landets marine og militære kapasitet. Samtidig har USAs president Donald Trump uttalt at han ønsker å «knuse regimet i Iran», og at krigen bare kan avsluttes med Irans «betingelsesløse overgivelse».

Statsviteren Robert Pape ved University of Chicago har i flere tiår studert effekten av strategisk bombing. Hans konklusjon er klar: Luftangrep kan ødelegge militære mål effektivt, men har aldri alene vært tilstrekkelige til å fremtvinge regimeskifte. Han advarer mot det han kaller «the smart bomb trap» – forestillingen om at presisjonsvåpen kan gjøre luftkrig til et strategisk avgjørende virkemiddel i seg selv.

Selv når bombene treffer sine mål, løser de ikke det politiske problemet krigen egentlig handler om. Luftangrep kan ødelegge militære installasjoner, men ikke nødvendigvis regimets maktstruktur eller evne til å reorganisere seg. I Irans tilfelle gjelder dette særlig spørsmålet om hvor lagrene av høyanriket uran befinner seg.

Dermed oppstår et strategisk dilemma: Angrepene kan være taktisk vellykkede, men etterlater samtidig usikkerhet om hva som fortsatt eksisterer. Når denne usikkerheten vedvarer, øker presset for å slå til igjen. Det er denne dynamikken Pape beskriver som en eskaleringsfelle.

En konflikt som sprer seg

Nærmere to uker etter at USA og Israel innledet koordinerte luftangrep mot Iran 28. februar, har konflikten allerede fått betydelige regionale ringvirkninger.

Iran har svart med omfattende drone- og missilangrep mot amerikanske baser i Gulfen og israelske mål. Samtidig er energiinfrastruktur i regionen blitt rammet, blant annet i finanssentrene Dubai og Abu Dhabi – byer bygget på stabilitet, handel og kapitalstrømmer. Oljeprisene har steget kraftig, og trafikken gjennom Hormuzstredet, en av verdens viktigste transportårer for olje, er delvis stanset.

Iran kan ikke vinne en konvensjonell krig mot USA. En mer realistisk strategi er derfor å øke kostnadene ved konflikten for regionen. Ved å ramme energi- og handelsinfrastruktur kan Iran legge press på nabolandene – særlig de arabiske Gulfstatene – for at de skal arbeide politisk for en rask deeskalering.

Luftmaktens begrensninger

Historiske erfaringer illustrerer luftmaktens begrensninger. Under andre verdenskrig bidro bombing til å svekke Tyskland, men krigen ble først avgjort da allierte bakkestyrker tok kontroll over territorier. I Vietnam gjennomførte USA massive bombekampanjer i nesten et tiår uten å oppnå sine politiske mål.

Også nyere konflikter viser lignende mønstre. Nato-operasjonen i Kosovo i 1999 trekkes ofte frem som et eksempel på vellykket luftmakt, men utfallet skyldtes også diplomatisk press og en troverdig trussel om Nato-invasjon. I Libya i 2011 ble luftangrep først avgjørende da de ble kombinert med opprørsstyrker på bakken.

I forskning ved Prio – Institutt for fredsforskning og Universitetet i Oslo finner vi et lignende mønster i krigen mot Den islamske staten (IS) i Syria: Luftangrep bidro til at IS tapte territorium, men først da de ble kombinert med styrker på bakken.

Asymmetriske fordeler

Den pågående konflikten i Iran har også en tydelig asymmetrisk dimensjon.

Iran bruker i stor grad billige droner og relativt enkle missiler for å angripe mål i regionen. Å forsvare seg mot slike angrep krever derimot kostbare luftvernsystemer. Et avskjæringsmissil kan koste millioner av dollar, mens en angrepsdrone kan produseres for en brøkdel av prisen.

Denne kostnadsasymmetrien kan over tid gjøre en luftkrig økonomisk belastende selv for militært overlegne stater.

Samtidig tyder rapporter på at det høye forbruket av avskjæringsmissiler allerede legger press på vestlige lagre. Den amerikanske administrasjonen har derfor bedt forsvarsindustrien om å øke produksjonen.

Robust motstand

Bare få uker før krigen startet, opplevde Iran de største protestene siden revolusjonen i 1979. Millioner demonstrerte mot regimet i over 100 byer. Myndighetene svarte med omfattende vold: Tusenvis av demonstranter ble drept og mange flere arrestert. Misnøyen med det autoritære regimet er derfor reell og omfattende.

Autoritære regimer kan ofte tåle betydelig militært press. Lederskap kan erstattes, organisasjoner kan reorganiseres, og nasjonalistisk mobilisering kan styrke regimets legitimitet når landet angripes utenfra.

Pape peker også på at luftangrep kan endre den politiske dynamikken i landet: Regimet og kritiske deler av samfunnet kan komme tettere sammen under eksternt press, hvor motstanden mot den eksterne angriperen øker. Det kan svekke muligheten for at regimet utfordres innenfra.

Iran er en stat med en kompleks maktstruktur. Revolusjonsgarden fungerer som et parallelt sikkerhetsapparat designet nettopp for å sikre regimeoverlevelse i krisesituasjoner. Selv vellykkede angrep mot militære installasjoner eller ledere vil derfor ikke nødvendigvis føre til politisk endring.

Risikoen for en langvarig krig

Gulfstatene er avhengige av stabilitet for handel, investeringer og energieksport. Når shipping gjennom Hormuzstredet trues og energiinfrastruktur angripes, skaper det usikkerhet langt utover regionen.

USA har så langt unngått bakkestyrker, selv om Trump ikke utelukker det. En alternativ strategi kan være å støtte lokale grupper som kan operere inne i Iran. Kurdiske opposisjonsgrupper i Nord-Irak har allerede signalisert at de vurderer operasjoner over grensen.

En slik utvikling innebærer betydelige risikoer. Involvering av kurdiske militser kan raskt utvide konflikten til Irak og mobilisere Iran-støttede sjiamilitser. Samtidig har kurdiske grupper egne politiske mål, blant annet knyttet til autonomi, som ikke nødvendigvis sammenfaller med den bredere iranske opposisjonen.

USAs sikkerhetsforpliktelser overfor Israel gjør situasjonen ytterligere komplisert. Dersom USA trapper ned uten å være sikre på at Irans militære kapasitet er svekket, kan risikoen for nye angrep mot Israel øke.

Eskaleringsfellen er også politisk. Forsøk i Kongressen på å begrense krigen under War Powers Act har så langt mislyktes. Når målet samtidig formuleres som regimeskifte og «betingelsesløs overgivelse», kan alt annet enn full seier fremstilles som nederlag – og skape press for videre eskalering.

Luftangrep og presisjonsvåpen kan være militært effektive. Men de skaper ikke alene regimeskifte eller løser de politiske konfliktene krigen egentlig handler om. Resultatet kan bli en krig der kostnadene ved å fortsette øker, samtidig som det blir stadig vanskeligere å avslutte den.

I en slik eskaleringsdynamikk er det ikke bare stater som betaler prisen. Selv presisjonsvåpen rammer sivile, og jo lenger konflikten varer, desto større blir de menneskelige kostnadene.