USAs økonomi blir mye svakere med toll enn uten toll

Donald Trump kan få en hard lærepenge hvis han bruker tollmurer, skriver Erling Røed Larsen. Foto: Jae C. Hong/AP/NTB

Tollmurer har voldsomt ødeleggende potensial. Blir de høye nok, vil de endre verdensøkonomien slik vi kjenner den.

USAs president sier at land har utnyttet USA ved å kjøre handelsoverskudd med USA. Det er en besynderlig idé, men ser ut til å være noe han har ment i lang tid – og som han virkelig vil gjøre noe med. Det verktøyet han vil bruke, er tollmurer, men der kan han fort få en hard lærepenge.

Tollmurer har voldsomt ødeleggende potensial. Blir de høye nok, vil de endre verdensøkonomien slik vi kjenner den. Det vil merkes fra de høyeste toppene i Nepal til de nordligste punktene i Finnmark. Sist tollmurer ble reist i stort omfang, var på 30-tallet – og utfallet står i historiebøkene.

Gir lavere velferd

Tollmurer er skatt på import, men skatt på import er egentlig også skatt på eksport. Hvorfor? En skatt på import tvinger landet til å plassere arbeidskraft til å lage varer landet ellers kunne ha importert. Den arbeidskraften hadde vært bedre plassert andre steder i økonomien, inkludert eksportvirksomhet. Toll betyr at økonomiens viktigste ressurs, arbeidstimer, brukes feil. Land som innfører toll, får lavere velferd.

Hvis jeg kjøper en bil av Bertel O. Steen, er jeg glad for det. Det er min beslutning. Selskapet har noe jeg ikke har, nemlig biler, og det betyr i prinsippet at Bertel O. Steen eksporterer til meg, og jeg importerer fra dem. Det er ikke slik at de har utnyttet meg, for dette har jeg jo gjort med åpne øyne.

Tilsvarende er det for land, også. Amerikanerne har frivillig valgt å kjøpe det de kjøper. De har frivillig valgt å legge fabrikker til Kina og Vietnam slik at de selv kan fokusere på det som er svært mye bedre betalt: finans, teknologi og kunnskapsutvikling. Enkel intuisjon forteller oss at grunnlaget for tollutspillet altså er skjørt.

Bør Haaland sy bunader?

Vi skjønner også at det ikke er smart å hente hjem produksjon av sko og T-skjorter, for det ikke er noe særlig penger i det. Hvis noen hadde sagt til deg at Erling Haaland skulle legge fotballen til side for å satse på å sy bunader, hadde du jo ristet på hodet. Tilsvarende er det ingen lur plan for USA å satse på å gjenoppta produksjon av plastleker og kjøkkenutstyr. Riktignok er det noen «men» å legge til her, for det finnes noen nyanser, men de skal vi først komme til senere.

Det helt avgjørende er dette: Handel er en av menneskets store oppfinnelser. Punktum. Selv store og langvarige handelsunderskudd er ikke nødvendigvis uheldige eller farlige, for det kommer an på hva du bruker underskuddet til. Tenk på oppbygging av oljeutvinningskapasiteten i Nordsjøen på 1970-tallet. Der kjøpte Norge inn mengder av utstyr fra utlandet.

Men la oss ta det fra begynnelsen. Dette blir en superkvikk innføring i samfunnsøkonomi, så hent kaffe. Vi starter med Synnøve. Hun bor i Solbakken og er en dyktig bonde som får mer korn pr. dekar enn noen annen. Hun må ta en beslutning: Skal kornet spises (konsumeres på fagspråket) eller skal det sås (investeres på fagspråket)? Enhver ting som er laget, skal enten plasseres til konsum eller plasseres til investering. Hvis Synnøve ikke handler med noen, vil det være slik at det hun ikke spiser – det som økonomer kaller sparing – vil være det som står til rådighet for investering. Da vil sparing være lik investering. Sparing er altså det som er til overs etter at man har konsumert. Investering er den handlingen som innebærer at det sparte settes i produktivt virke. Hvis et land vil investere mye, må det (ofte) importere mye. Og USA investerer mer enn det sparer, derfor må det importere mer enn det eksporterer.

Hvorfor? Når Synnøve ikke handler med noen, er det enkelt, for da importerer hun ikke og det kan det ikke oppstå noe gjeld. Hvis derimot Synnøve handler med Torbjørn fra Granlien, får hun større handlingsrom. Hvis hun sår flere korn enn hun selv legger til side, sier vi at hun investerer mer enn hun sparer. De kornene får hun fra Torbjørn, og hun må finansiere anskaffelsen. Hun kan bygge seg opp gjeld til ham. Da importerer Synnøve korn og eksporterer gjeldsbrev.

Henger sammen

I oversikten over et lands aktiviteter følger man varer og tjenester på den ene siden og penger og kapital på den andre siden. De to må tilsvare hverandre, siden et varekjøp må betales for. Enten kan kjøperen initiere handelen og be om lån. Eller så kan långiveren friste med lån og lokke kjøperen til å kjøpe. Dette er relevant for situasjonen i USA, for noe skyldes at USA ber om lån, noe skyldes at utlendinger har fristet USA med lån.

Hvis et land investerer mer enn det sparer, må investeringskomponentene komme fra et sted. Det er nødt til å bety at landet importerer mer enn det eksporter. Vi sier at landet har underskudd handelsmessig. Det kan landet finansiere ved å ha overskudd finansmessig. Ordene her kan virke forvirrende, og det holder å tenke på at vi separerer regnskapet for varer og regnskapet for det som betaler for varene (penger eller gjeld). Da går varer én vei, og betalingen motsatt vei. Et underskudd den ene veien tilsvarer et overskudd den andre veien. Da kan du ikke være glad for det siste, men sur for det første. De henger uløselig sammen.

Gjeld kan være bra

Men akkurat som det ikke nødvendigvis er dumt for Synnøve å ta opp gjeld, er det heller ikke nødvendigvis dumt for land å kjøre handelsunderskudd. Det kommer jo an på bruken av underskuddet. Å bygge opp Microsoft er gunstigere enn å drikke champagne. En viktig grunn til at USA har hatt handelsunderskudd, er jo nettopp at investeringen har vært større enn sparingen fordi utlandet har så stor tro på USA. Dette er verdt å gjenta: Verden har hatt lyst til å la USA til å ha store investeringer. Det har betydd at USA har måttet importere mye. Som vi så for litt siden: Investeringsoverskudd går sammen med handelsunderskudd.

Det må vi huske på når verden banker på USAs dør og vil anskaffe seg eierandeler i Meta, Alphabet, Microsoft eller OpenAI. Betalingen må plasseres et sted. Hvis noe av dette brukes i utlandet – for eksempel til kjøp av mikrochips – så vil dette altså dukke opp som overskudd i det ene regnskapet (finansielle objekter) og underskudd i det andre (varehandel). Da har USA byttet verdipapirer mot mikrochips.

La oss nå ta én nyanse. Både forbruk og investering kan gi handelsunderskudd. Mens det siste bygger kapasitet, gjør det første ikke det. Så det er en legitim uro at amerikanerne har høyt konsum. Men hvis man virkelig ønsker å tvinge frem lavere konsum blant amerikanerne, er det nok enklere og mer presist å legge på en skatt på konsum.

La oss ta nok en nyanse. Det er mulig å argumentere for at noen land har hatt som plan å kjøre handelsoverskudd, fordi de har ønsket å ha fordringer på USA. Fordringer gir makt. Det har verden fått demonstrert nylig, da utslag i markedet for tiårige amerikanske statsobligasjoner fikk USAs president til å utsette en rekke tollplaner. De som eier disse statsobligasjonene, har svært stor makt. Et storsalg kan få USAs president til å tenke seg om to ganger. Eller tre.

Men disse to nyansene endrer ikke det perspektivet at USAs handelsunderskudd er knyttet til USAs attraktivitet som investorland – og at det i utgangspunktet må være noe USA har kunnet være stolt over.

En tredje nyanse: Hvis flytting av produksjon går så langt at USA ikke kan lage helt livsviktige produkter, kan det være grunn til å hente hjem deler av produksjonslinjen. Skipsverft kan være et eksempel da det amerikanske militæret trenger skip. Det er i alle fall noe å tenke hardt og lenge over at kineserne, som tenker mange tiår fremover, nettopp har sørget for å ha kontroll på sine produksjonslinjer.

Tre spørsmål trenger seg på

1. Er USAs handelsunderskudd egentlig et problem?

2. Er det ikke mer presist å si at visse produkter burde lages hjemme av sikkerhetshensyn?

3. Hvis svarene på 1 og 2 er «nei» og «ja», hva er da beste politikk?

De som sier at de vet svaret på det første spørsmålet, vet nok ikke at de ikke kan vite det. For å vite det sikkert, må du ha tilgang til en krystallkule og kjenne til utfallet av de investeringene som gjøres i dag. Verden har latt USA forvalte mye ressurser til utvikling av teknologi og kunnskap. Vi vet at det som ble investert i USA for noen tiår siden, ledet til kolossale gjennombrudd i selskaper som Apple, Microsoft, Facebook og Google. Det kan godt hende dette hadde fortsatt, siden satsingen på kunstig intelligens ser lovende ut. Ironisk nok kan tollmurer være en forferdelig hard kur på noe som ikke var en sykdom.

Det er sannsynlig at svaret på spørsmål 2 er «ja». Det ble vel tydelig under pandemien, da USA en stund manglet munnbind. I dag peker analytikere på skipsbyggingskapasitet, tilgang på sjeldne metaller og avanserte mikrobrikker.

Hvis man mener at det foreligger markedssvikter slik at markedet ikke priser inn alle landets gevinster ved egne skipsverft, kan man subsidiere skipsverftsbygging. Det er enklere enn tollmurer på alle varer. Subsidiering av bestemte aktiviteter vil ikke skape resesjon, det vil ikke brått omkalfatre produksjonslinjer, det vil ikke tirre markedet for statsobligasjoner, og det vil ikke irritere allierte.

Men hvis man ikke skal gjøre mye med handelsunderskudd, hva skal man da gjøre? Skru sammen en økonomi med god produktivitet. Utdann din befolkning. Støtt forskning. Ha mobil arbeidskraft. Bidra til kunnskapsutvikling. Ha fornuftige skatter. Vær åpen – for både varer og ideer. Sørg for å fordele gevinstene, slik at alle opplever at de er med i samfunnet. Produktivitet gir størst motstandsdyktighet mot en vanskelig verden – og sørger for at omstilling kan gå fort når og hvis det kreves. Som professor Paul Krugman har sagt: «Produktivitet er ikke alt – men nesten alt.»