Utakk er Trumps lønn

Et menneske eller et land som mottar hjelp, vil alltid være sårbare. I de fleste av oss lurer det ubehag i møte med andres svakhet, dype og kanskje ubevisste følelser som ikke hører med til våre edleste sider. Er det ikke nok av den masingen snart? Kan de ikke klare seg selv?

Det er disse følelsene Trump spiller på, dette er hans metode: All politikk er personlig og mennesker kan presses og påvirkes.

Så når han gang på gang gjentar at Ukraina og Zelenskyj er utakknemlige, hjelper det lite å si at det ikke stemmer. Flere opptellinger viser at ukrainerne og president Zelenskyj har uttrykk takknemlighet mange, mange ganger. Trumps påstander fester seg likevel, litt.

Kunne sett annerledes ut

I en annen tid kunne det sett annerledes ut, i en tid hvor verdier og prinsipper betydde mer og var mer styrende for hvordan politikk ble til. Da kunne man tenkt seg at det var USA og resten av Europa som var takknemlige for Ukrainas offer og kampvilje.

At det var de som ble takket for å slåss for demokratiske verdier og for at de holder den russiske aggresjonen unna resten av kontinentet, at det er som hjelper oss og USA med vår felles trygghet.

I stedet lever vi en verden der mye handler om hva du kan tilby, og hvis du ikke har noe USA trenger akkurat nå, særlig penger, så er du sårbar i møte med Trump.

Det var ingen som stilte spørsmål til Saudi-Arabias mektigste mann, Mohammed bin Salman, om hvorfor han ikke gikk dress og slips slik de gjorde med Zelenskyj da han besøkte Det hvite hus i februar. Kanskje ikke tilfeldig, siden bin Salman lovet en trillion dollar i investeringer, sånn litt over bordet.

Ny verdensorden

Dette er den nye verdensorden ukrainerne og alle vi andre må forholde oss til. Ukraina er fortsatt avhengige av amerikansk bistand, både på etterretning, våpen og politisk støtte, så heller enn å avvise forslagene tvert, prøver de gjøre det beste ut av det de mener var et dårlig utgangspunkt.

Dette har europeerne og Ukraina gjort før, men det virker mer alvorlig denne gangen. Utgangspunktet er også vanskeligere med lekkasjen i forrige uke av en 28-punkts forslag til avtale der Russland hadde fått nesten alt de pekte på, med noen unntak.

Viktigheten av forhandlingene i Sveits i helgen og det som skal skje videre uken kan nesten ikke overdrives. Ukraina og USA er enig om en ny avtale der det er gjort noen justeringer, og planen skal være nede i 19. punkter uten at vi vet akkurat hva de innebærer.

Den gode nyheten for Ukraina at de med dette kan forhandle videre uten en tidsfrist hengende over hodet. Men det hjelper lite om de vanskeligste punktene gjenstår, for det er det denne krigen dreier seg om.

Tilnærmet umulig

Det aller vanskeligste handler om hva som skal skje med landområdene øst i landet som Ukraina fortsatt holder. Det gjelder særlig de tungt befestede forsvarslinjene som går gjennom Donbas-regionen, og spesielt Donetsk fylke. Dette er byer som Russland ikke har klart å ta på tross av store tap siden krigen begynte i 2014.

Det vil være tilnærmet umulig for noen ukrainske politikere å kunne akseptere. Ukraina og Europa har holdt fast på at våpenhvilen skal gå der frontlinjen går.

På bakken er ukrainerne presset, spørsmålet er hvor alvorlig situasjonen er for deres militære styrker. Det må også være den del av vurderingene som nå tas.

Russland har uansett som mål å ta hele den ukrainske provinsen som består av to fylker, Donetsk og Luhansk. Det vil være vanskelig for Putin å gi seg på dette punktet, siden de nå har skrevet disse okkuperte landområdene i egen grunnlov.

Insisterer på sikkerhetsgarantier

Deretter dreier det seg om hvordan Ukraina skal opprettholde en strategisk motstandskraft på sikt.

Vil Ukraina være i stand til å stå imot Russland også etter at en avtale er underskrevet eller vil landet ligget åpent for videre militær inngripen eller påvirkning? Det vil i hvert fall være svært naivt å stole på russiske løfter om det motsatte.

Derfor insisterer Voldomyr Zelenskyj på sikkerhetsgarantier hver gang han møter Donald Trump og derfor må Ukraina, om landet skal overleve som en selvstendig stat, ha et slagkraftig forsvar.

De må kunne stole på seg selv, først og fremst, særlig etter den bitre erkjennelsen av at avtalene fra 1994, kjent som Budapest-memorandumet, om de skulle oppgi atomvåpen mot garantier for at grensene skulle bli respektert, ikke var verdt papiret den var skrevet.

Tjue år etter tok Russland over Krym, og deler av Øst-Ukraina sammen lokale opprørere.

Fått lysene til å blinke

Amerikanernes framgangsmåte har også fått lysene til å blinke i Ukraina. Dette startet jo med at USA forhandlet direkte med Russland, bak Ukrainas rygg og uten at andre europeiske makter deltok.

Det bør føre til en oppvåkning i Brussel og europeiske land, men det vekker også gamle spøkelser til live øst på vårt kontinent. Der har stormakter gjort dette mange ganger.

Uten sammenligningen ellers ble det for eksempel gjort rett i forkant av Den andre verdenskrig.

Da undertegnet det nazistiske Tyskland en ikke-angrepspakt med det kommunistiske Sovjetunionen som inkluderte å dele Polen og store deler av Øst-Europa seg imellom. Dette ble kjent som Ribbentrop-Molotov-avtalen etter de daværende utenriksministrene.

Zelenskyj må ta vanskelige valg på et tidspunkt hvor landet han leder er presset militært og økonomisk, og hvor han selv er svekket etter den siste korrupsjonssaken.

For Ukrainas del er vi beste fall vitne til starten på en forhandlingsprosess, men det kan også være at vi står foran en uke der Ukrainas skjebne besegles, og med den følger dype ringvirkninger for hele Europa.