Uten kontroll

Her om dagen leste jeg en artikkel som gjorde meg fysisk dårlig:

SSB kunne fortelle meg at over halvparten av barna mellom 9 og 12 år bruker sosiale medier daglig. Går vi et hakk opp i alder, har elever på ungdomsskolen seks timer om dagen, mens de mellom 15 og 24 år tangerte sju timer.

Sju timer, du. Det er sånn cirka så lenge de burde sove hver natt.

Nå skulle jeg gjerne skrevet en fengende kronikk om unge i dag, mens jeg satt på min høye hest og forklarte dem om livet. Men denne kronikken blir ikke sånn. For jeg kjenner problemet så altfor godt: den altoverskyggende lysten til å sitte på telefonen.

Saken er at jeg er en person som kan bli avhengig av ting. Jeg har visst det siden jeg var ung, dataspill og pengespill duger ikke med min personlighet.

Fordelen har alltid vært at jeg har vært flink til å slutte. Jeg var bare 13 da jeg innså at jeg hadde spilt bort 200 kroner på spillemaskiner. Det var en formue den gangen. Etter det puttet jeg ikke en krone på dem.

Jeg rørte ikke et dataspill etter en periode med Warcraft 2, da jeg satt klistret til PC-en i 1997. Jeg har altså klart å navigere rimelig godt i denne svakheten.

Det vil si: helt til smarttelefonen kom.

I starten gikk det fint. Appene var nyttige og de tok ikke for mye tid. Jeg kunne legge telefonen fra meg om jeg ville, og ta den fram når jeg trengte den.

Så kom de korte videoene: Jeg kjente det faktisk allerede da, at dette var noe jeg burde holde meg unna. TikTok slettet jeg etter en uke.

Problemet var at Instagram var jobben min. Jeg kunne ikke slette jobben min. Og siden Instagram var en app på telefonen, ble avhengigheten med overalt.

Jeg prøvde riktignok å legge telefonen hjemme for å slippe maset, men det tok aldri mer enn ti minutter før jeg manglet Vipps, månedskort, BankID eller en parkeringsapp.

Sånn snek skjermen seg inn i hverdagen og hodet mitt, og sakte, men sikkert skjønte jeg at jeg sleit. Det var ikke et redskap for meg lenger, jeg var et redskap for den.

La meg gjengi noe som var en øyeåpner for meg. Her er seks tegn på avhengighet, slik behandlingsinstitusjonen Modum Bad beskriver dem:

• En sterk lyst/følelse av tvang til å ta middelet.
• Problemer med å kontrollere bruken: mengde, tid og slutt.
• Abstinensproblem.
• Økt toleranse.
• Ofrer fornøyelser/interesser pga. bruk/tid for å skaffe stoffet/for å komme seg etter bruk.
• Fortsatt bevisst bruk til tross for gjentatte negative konsekvenser.

Jeg kunne hake av på skremmende mange. Hvor mange ganger har ikke vanlige gjøremål som oppvasken, rydding eller hobbyer fått lide fordi telefonen skulle frem?

Et godt eksempel er bøker. Før jeg fikk smarttelefon, leste jeg en skjønnlitterær bok hver uke. Da jeg kikket på denne listen, hadde jeg lest noen få over noen år.

Hva med trangen til å ta frem telefonen? Jeg kunne sitte i en hyggelig situasjon og ta meg selv i å glede meg til kvelden, fordi på kvelden kunne jeg sitte å skrolle.

Og selvfølgelig fortsatte jeg å bruke telefonen, selv om jeg kjente de negative konsekvensene. Ingen tror sosiale medier er bedre enn å bruke tid på hobbyer, trening eller menneskene rundt meg, men jeg gjorde det allikevel.

Jeg ble med andre ord hekta. Jeg gikk inn i dette og jeg ble avhengig. Det kom ikke med noen advarsel, ingen snakket om det.

Men jeg er voksen, jeg har vært ute en vinternatt før, jeg skal fikse dette. Det er verre med de unge. For det store spørsmålet er: Hvor mange av disse unge voksne med gjennomsnittlig sju timer skjermtid, er egentlig avhengige?

Hvor mange av dem ville vært i stand til å legge bort TikTok, Instagram og Snapchat hvis de bestemte seg for det?

Hvor mange har forsømt aktiviteter, mennesker de elsker, eller mistet søvn selv om de vet at de burde sove?

Når unge voksne ikke leser bøker, er det fordi de ikke vil, eller er det fordi de er avhengige av noe annet? Jeg mistenker at svært få av de unge ville klart å legge fra seg telefonen om de hadde hatt lyst.

En stor studie fra 2026 viste ingen sammenheng mellom skjermtid hos barn og senere psykiske problemer. Kan problemet være at vi spør om feil ting?

For hvis du spurte meg for noen år siden, så hadde jeg ikke dårlig mental helse. Jeg ble ikke deprimert, men jeg kunne prioritere å sitte med telefon i stedet for å lese en bok eller få gjort ting.

Skjermtiden var ikke så voldsomt høy sammenlignet med gjennomsnittet, men suget etter skjermen tok enormt mye plass i hodet mitt.

Jeg tror vi stiller feil spørsmål når vi forsker på mental helse og bruk av sosiale medier hos unge. Når du undersøker effekten av kokain, spør du ikke en høy rusmisbruker hvordan han har det.

Det vi burde undersøke, er om bruken er frivillig, eller om det er snakk om en avhengighet.

Vi vet at den beste måten å håndtere en avhengighet du har, er å fylle tiden med noe annet. Som en venn av meg sier: «Det er forbanna tull å slutte med noe. Det er mye bedre å begynne med noe nytt».

La oss se dette i sammenheng med et moderne fenomen. Forskere påpeker at dagens unge har for mange organiserte aktiviteter og lite egentid til lek. En grunn foreldre oppgir, er at de må aktivisere barna nettopp for å holde dem unna skjermen.

De opplever altså at de må finne på ting barna skal gjøre, for å slippe at det stadige maset om å få se på en skjerm.

Er dette bare vanlige oppdragelsesproblemer, eller har vi en generasjon som viser abstinenser på skjermbruk som er så stor at vi voksne må bevisst gå inn og fylle barnas tid for å få dem vekk fra det?

I dag har jeg sosiale medier på en egen telefon. Dette er for å gjøre det så vanskelig som mulig for meg å konsumere. På den telefonen har jeg en egen app som skrur av Instagram etter ti minutter. Jeg kan kun åpne appen ti ganger per dag.

Det gir meg mulighet til å gjøre jobben min på Instagram, svare på meldinger og se et begrenset antall reels. Men ikke mer.

Den forskjellen i konsentrasjonsevne, fokus og hukommelse etter at jeg fikk styr på skjermbruken, er skremmende. Ikke bare det: Jeg har snart lest ferdig haugen med Helge Ingstads bøker jeg har hatt liggende de siste sju årene.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at «nå er alt bra», men jeg tror ikke avhengighet funker sånn. Det er ikke mange kvelder med skrolling som skal til før jeg lengter dit.

Jeg mistenker at dette er en svakhet jeg må leve med resten av livet. Det får jeg ikke gjort noe med. Men jeg kan gjøre noe med hvorvidt kommende generasjoner skal starte livet med den svakheten.

Og der vil jeg til gjengjeld gjøre alt.