Uten motstand

Er det flere enn meg som har gått på butikken før de har hentet på SFO eller i barnehagen? Rett og slett for å slippe at en sliten, sulten unge får full nedsmelting ved godtehylla, foran kjente og ukjente.

Jeg husker spesielt én gang min treåring åpnet sjokoladen inne i butikken og begynte å spise. Jeg kjente svetteperlene piplet fram, mens jeg så meg febrilsk rundt.

Var det noen som fikk med seg at guttungen hadde startet naskekarrieren sin? Det gikk lang tid før det avkommet ble med på matvarehandel igjen.

Faktisk er det veldig få barn som får nedsmelting i butikker i dag, har du tenkt på det? Jeg vet ikke om det er fordi de alltid får noe, eller at de rett og slett ikke er der.

Det er en enkel og effektiv måte for å slippe ubehaget, på kort sikt. Det er bare det at vi også mister verdifull læring på veien, nemlig betydningen av ordet nei.

Alt i livet må læres, også det å tåle å få et nei!

Og her er poenget mitt: Vi foreldre liker ikke ubehaget ved å sette grenser, eller kreve noe av barna våre. Mammapolitiet og pedagogisk oppdragelse er overalt i feeden vår, og har medført at enkelte barn snakkes med som om de var voksne. Det er de ikke. De trenger at noen rundt dem faktisk er det.

Det virker rett og slett ikke som at barn er noen vi foreldre skal oppdra, ramme inn og lære normer og regler lenger. Vi orker ikke at barna skal skille seg ut.

Vi lar dem få telefon før de bør, fordi «alle andre» får det. Vi slipper dem inn i sosiale medier før de har lært seg å skrive. Vi unngår enhver handling som kan medføre at vårt barn skiller seg ut fra mengden.

Det ligger så dypt i oss å tilhøre flokken, og det gjelder også foreldre.

Jeg har faktisk hørt foreldre lure på om det bare er deres 6-åring som er urimelig og rasende innimellom. Det er ikke noe galt med de foreldrene, men det er noe galt med retningen samfunnet vårt tar.

I denne instagram-vennlige oppveksten, hvor barn blir pakket inn i bobleplast, viskes de negative følelsene vekk fra lerretet. Men å ikke lære seg å håndtere sinne, frykt, utenforskap, å være sliten eller kjenne på et ubehag, det tror jeg har konsekvenser.

Barna vokser opp uten motstand, og med barna vokser også kravene. Det som var en kjærlighet på pinne og en bamse til fireåringen, er plutselig en genser til 3000 kroner til hun på 14 år.

Ungdommene ser youtubere og fotballproffer som tjener millioner og lever deretter. De hører om konfirmasjonsgaver på flere hundre tusen, mens de som får 40.000 eller mindre går stille i dørene.

De mates døgnet rundt gjennom sosiale medier av overpriset sminke, hudkremer, og klær som en bare må ha.

Alt dette normaliseres. Det blir en oppskrift på hva som skal til for å bli lykkelig.

En lykke som kommer med en vanvittig prislapp. I dag står jakker til 6000 kroner, genser til 3000 kroner, vesker til 5000 kroner, sko og bukser til over 2000 kroner på ønskelista til mange ungdommer. Legger vi sammen dette, kan et antrekk fort koste 16.000 kroner – og de fleste har mer enn ett antrekk!

Tenk på hva en kunne opplevd sammen for de pengene.

I tillegg er virkeligheten at få av disse ungdommene har kjøpt plaggene for penger de har tjent selv. Det er vi foreldre som drar kortet og ser en annen vei. Fortsatt er det for å unngå ubehaget, i denne omgang i form av å skille seg ut.

Hvor mye har vi voksne egentlig reflektert før vi punger ut?

Har du tenkt på at ved å gi etter så bidrar vi til kjøpepresset, og utenforskapet for alle som ikke har mulighet til å følge på?

For faktum er at noen familier har ikke noe valg, de må sende barna på skolen dag etter dag, vel vitende om at barna deres er utenfor, basert på prislappen på jakka.

Er vi på rett vei når ungdommer kalles for «First Price» fordi de har helt vanlig genser til 500 kroner på seg? Når noen ungdommer begynner å stjele for å passe inn? Når andre finner raske, og farlige, måter å skaffe penger på?

For å ta seg en vanlig jobb som ungdom blir du ikke rik av, og prisen på disse klærne er usannsynlig høy. Jeg spør meg selv hvilken verden er det vi er med på å skape.

I stedet for å sette en grense slik foreldre skal, bruker vi vår tid og våre penger, for å pakke inn ungdommene våre inn i enda mer bobleplast, i form av overprisede merkeklær.

Vi bygger opp om ideen om at prislappen på genseren er det som gir barna verdi og status. Er det et bevisst valg, eller er vi bare kommet til neste nivå i spillet som curlingforeldre, der prislappen har økt?

Jeg tror ikke at ungdommene trenger flere klær i 2026. Jeg tror de trenger en jobb, tid sammen med familien sin, og så trenger de å få høre ordet nei litt oftere.