«Utmattende kaos»

Det er en ganske overveldende opplevelse å tre inn i universet til den tyske kunstneren Kerstin Brätsch på Munch­museet.

Her folder hun ut en voldsom psykedelisk, graffiti­inspirert tivoli­aktig estetikk med store og små malerier.

Mange av dem montert på bemalte tredimensjonale og buktende installasjons­elementer.

Hun jobber i akryl, akvarell, olje og med fargeblyant, på pleksiglass, papp, papir og lerret.

Hun kombinerer video, lyd, installasjon, skulptur, planter, lysbilder, neonskulpturer og maleriske data­genererte tapeter.

Til sammen blir det en fullstendig ubehersket og grenseløs scenografi.

Visuell galskap

Man kan kanskje lure på hvordan all denne visuelle galskapen har funnet veien inn i de fasjonable salene på Munchmuseet.

Og da må det understrekes at Kerstin Brätsch på ingen måte er noen hvem som helst i kunstverden.

Utgangspunktet for utstillingen er at hun i 2017 vant Edvard Munch Art Award.

Samme år var hun for øvrig også inkludert i den prestisje­tunge Whitney-biennalen i New York, og i 2022 var hun med på selveste Venezia­biennalen.

Alt det der er vel og bra, men det gjør ikke at jeg undrer meg noe mindre over de valgene hun har tatt – eller snarere unnlatt å ta – i denne utstillingen.

Jeg stopper opp ved en stor buktende form i et slags papp­aktig materiale, der mange små malerier på papir er montert side om side.

En undersøkelse av det maleriske mediet?

Flere av bildene er isolert sett veldig fine, men det er svært vanskelig å konsentrere seg om de ulike enkelt­uttrykkene når de henger så tett, og det slik sett er lagt opp til at de skal «snakke» i munnen på hverandre, som en slags visuell kakofoni.

Allerede etter fem minutter i utstillingen kjenner jeg meg ganske utmattet.

Kerstin Brätsch sine prosjekter beskrives gjerne som en undersøkelse av maleriet, der hun utforsker og tøyer mediets grenser.

At en maler inntar rollen som en slags medie­arkeolog, er jo en veldig interessant strategi.

Å være en som liksom «graver ut» maleriets ulike figurer og grunner, undersøker historiske episoder og strømninger, og kritisk ser på hva maleriet har vært og hva det (muligens ikke lenger) kan være.

Men selv med velvilje klarer jeg ikke å se at det er dette Brätsch sitt prosjekt handler om.

Selv om hun i noen av de mindre bildene helt klart berører enkelte spennende maleriske problem­stillinger, som lys i flaten eller vår sterke intuitive tendens til å se noe fra vår virkelighet i det abstrakte, så oppfatter jeg egentlig ikke prosjektet som noen undersøkelse i det hele tatt.

Mangler tilstedeværelse

Jeg tenker at snarere enn å stille spørsmål, så fremstår det som hun har kommet frem til et svar som hun liker og reproduserer på ulike måter gjennom forskjellige materialer – igjen og igjen.

Mange av maleriene har en litt sleip billakk­aktig airbrush-overflate, som ikke gir følelsen av noen sterk malerisk tilstedeværelse.

Der hun jobber med farge­blyant i mindre format ser man imidlertid noe helt annet, og mye mer individualisert og interessant.

Her ser vi også at Kerstin Brätsch på ingen måte er uten farge­sans.

Det er så synd at alle disse tilløpene til noe fint drukner i den hysteriske, uredigerte helheten.

«Mesteren viser seg i begrensningene», sies det gjerne.

Det er et ordtak jeg mener Kerstin Brätsch med hell kunne tatt innover seg.

Se Mona Pahle Bjerke anmelde utstillingen i Nyhetsmorgen 8. april: