Utspillet til Arne Thomassen bør tas på alvor

Se for deg at du skal flytte fra Oslo til Agder. Du har master i samfunnsplanlegging. Partneren din er allmennlege. I en kommune med 5000 innbyggere finnes det én planleggerstilling, som allerede er besatt. Ett legesenter. Begrenset fagmiljø. I en større kommune finnes det et planmiljø med ti fagpersoner, flere legesentre, spesialisering, utviklingsmuligheter og kolleger å sparre med. Hvor flytter dere?

Dette er bare én av de tingene vi diskuterer i spørsmålet om større kommuner: fagmiljøer og attraktivitet. En annen ting er lokaldemokratiets forvitring. I praksis overstyres kommunene av ulike statlige etater (Statsforvalter er bare en). Dette gjelder særlig arealsaker, et av områdene der kommunen historisk har kunnet legge premissene for vekst i næringsliv og boligbygging.

Lokaldemokratiet mister mer og mer sin relevans. Sterke sammenslåtte kommuner vil ha kraft til å se en hel region i sammenheng, og de bør få en langt større mulighet til å styre egen fremtid enn det som er tilfellet dag.

Derfor bør en reform der man reduserer antall kommuner, også være en reform som ser på oppgavene og ikke minst makten til kommunene. Dette må være en gulrot i reformen.

Utviklingen i Agder styres i dag på flere nivåer samtidig. Kommunene lager sine planer. Regionene lager sine. Fylkeskommunen vedtar egne, ofte juridisk bindende, planer. Over dette kan Statsforvalteren og departementet gripe inn og stoppe vedtak som er gjort lokalt.

Resultatet er et system der kommunene formelt har ansvar, men i økende grad settes til side.

Se bare på arealplanen i Kristiansand. Flere store saker endte i departementet. De som tapte i bystyret, fikk en ny sjanse og vant der. Det kan være politisk tilfredsstillende for noen. Men det er vanskelig å kalle det et sterkt lokaldemokrati.

I et forsøk på å kompensere for manglende kommunestørrelser, samarbeider som nevnt kommunene i Agder i regionale råd. I alt er det fire av disse. Her forsøker man å samle kommunene om en felles strategi, for eksempel innen verdiskaping.

Det er disse Frps Steinar Bergstøl Andersen foreslår å styrke som en vei til sammenslåing, slik det kommer frem i Fædrelandsvennens intervju. Vi har i nyere historie sett at disse samarbeidene ikke bringer oss nærmere sammenslåing: Da knutepunkt-kommunene i Kristiansandsregionen – kommunene Kristiansand, Vennesla, Birkeland, Iveland, Søgne, Songdalen og Lillesand ble kalt K7 – skulle ta nabopraten, stoppet det fort opp. Til slutt ble Søgne, Songdalen og Kristiansand – «K3» – en kommune etter vedtak i Stortinget.

En sammenslåing til fire kommuner i Agder må være drevet frem i en nasjonal reform. Dette er en gylden mulighet til å se nærmere på blant annet Statsforvalterens rolle. Mulighetsrommet for politikerne til å utvikle egen kommune blir nemlig mindre og mindre fordi mange skal tolke nasjonale retningslinjer, både fylkeskommune og statsforvalter (med flere). I realiteten tar jurister og andre eksperter over der lokaldemokratiet med sitt lokale skjønn burde bestemt. Det er ødeleggende for demokratiet.

Hvis vi vender tilbake til Kristiansands kommuneplan, så ser vi at store kommuner er i stand til å forvalte statlige retningslinjer. De har sine fagmiljøer som er sterke i møte med politikerne. Men til slutt vil et demokratisk valgt organ – bystyret i dette tilfellet – bestemme etter å ha overveid ulike hensyn, blant annet naturvern mot utvikling. Slik ble det i all hovedsak gjort i Kristiansand ved forrige arealplan, likevel ble kommunen overkjørt.

Derfor må en kommunereform også se på staten. Det gjorde ikke forrige reform.

I stedet for å diskutere størrelser på fylkeskommunen som man gjorde sist under Solbergregjeringens reform, bør en reform også se på fylkeskommunens rolle. Hvis kommunene blir sterke nok til å håndtere fylkeskommunale oppgaver alene, kan den legges ned. Forutsetningen må være at kommunene blir sterkere, og ikke at staten vokser enda mer i fylkeskommunens fravær. Da er vi like langt og ender i et ansiktsløst – ofte juridisk – ekspertstyre, likt det vi har i dag.

Utspillet til Arne Thomassen bør tas på alvor. Det bør fordre til mer politisk vilje også nasjonalt. Alternativet er et lokaldemokrati som gradvis mister sin relevans ved at innbyggere ikke kan se en sammenheng mellom hva de stemmer på, og hvilken retning samfunnet styres.