Våpenhvile i Bergen

17 hours ago 1

Ja eller nei til tromme på tribunen når Brann spiller kamp? For et enkelt spørsmål. Så lett å ta stilling. Den perfekte diskusjon å kaste seg inn i, når verden står i, ja, brann.

Halve Bergen og alle Brann-supportere har slengt seg med i debatten. Alle er med i krangelen, etter at en supportergjeng begynte å ta med tromme på kamp denne sesongen.

Én tromme.

Da Brann møtte Sandefjord i helgen, var det fullt kaos på tribunen. Det var buing og roping. Ikke mot dommeren. Ikke mot motstanderlaget. Men mellom de ulike fløyene av Brann-supportere.

Fredag ble det en pause i bråket. Trommetilhengerne kastet stikkene.

Det hele begynte som en disputt blant Branns ivrigste supportere, mellom grupperinger i Bataljonen og ultrasmiljøet. Så kastet alle som noengang har sett en Brann-kamp seg med i krangelen. Mødre, fedre, besteforeldre, utflyttere, innflyttere.

Jeg har selvsagt også en mening om saken, selv om jeg sjelden er på Brann Stadion. Jeg har vært imot siden jeg en gang satt litt for nærme Lillestrøms tromme på en kamp. Så monotont, enerverende og ustanselig. Jeg har aldri vært mer fristet til å skyte på noe(n) med sprettert.

Men selv om det er lett å ha en mening, og særlig for meningssterke bergensere, er ikke dette bare gøy. Det er dypt alvor.

Daglig leder i Brann, Christian Kalvenes, har snakket som om noen kjørt på katten hans. «Det er en forferdelig følelse å sitte med,» uttalte han til BT tirsdag.

Det kom ut av kontroll.

Flere norske fotballklubber har hatt en diskusjon om tromme på tribunen. Vålerenga, for eksempel. Tromme, med opphav i en italiensk og søramerikansk supporterkultur, er i fremvekst i Europa. Den britiske kulturen, der supporterne synger og bølger mer i takt med kampens gang, er i forfall.

Derfor er det mer trommelyd i norsk fotball nå, og de fleste har gått videre med et skuldertrekk.

Men Bergen er noe annet. Det har tatt av. Eskalert. En kulturkrig, for åpen scene.

Det har vært fredsmegling denne uken.

Og det høres ut som samtalene mellom Iran og USA dagene i tiden før krigen brøt ut. «Veldig bra møte». «Det ble drøftet en del tiltaksforslag».

Jeg vet ikke hvem som er Iran og USA, eller eventuelt Israel, i denne saken. Men har vært overhengende fare for ytterligere eskalering i av konflikten.

Det handler selvsagt ikke bare om hvorvidt man liker lyden av tromme mens man ser fotball.

Her er en generasjonskonflikt, der mer voksne supportere vil ha en trommefri kultur. Unge ultras som krever mer kok enn det de gamle sangene kan tilby. Ultrasene anklages for å ikke bry seg om hva som skjer på banen, mens de eldre klandres for å holde unges engasjement for klubben nede.

Som i alle konflikter, viser det seg at det ligger mye under. En supporter mener trommen bare var dråpen: Flaggene til ultrasene har vært irriterende store: De skygger for utsikten til spillet på banen.

Trommemotstanderne har virket å være i stort flertall. Men hvem vet? Det har ikke vært lett å stå opp for trommen i Bergen den siste tiden.

Sportsklubben Brann valgte å håndtere den stadig verre konflikten ved å ikke ta stilling. På årsmøtet vedtok de at de ikke ville gripe inn og si ja eller nei til tromme på Stadion.

De kunne like godt ha delt ut molotovcocktails til samtlige supportere. Folk gikk fra å være sure på hverandre, til å også være sure på klubben.

Brann gjør det dessuten gjør det svakt sånn sportslig, som naturligvis har fyrt opp aggressjonen i konflikten.

Dette blåser vel over, er det lett å tenke. Slik det gjorde i andre klubber. Og ja, fredag kom våpenhvilen. Kompromisset er at ultrasene pauser tromme på Stadion, men tar den med på bortekamper.

Det er lov å håpe på en varig fred. Jeg er usikker. Dette handler om hvilken retning supporterkulturen skal utvikle seg. Og når nå alt fra bestemødre til kjeledyr har engasjert seg i saken, er det mulig å løse saken ved et forhandlingsbord?

Tradisjonalistene vant denne runden. I Bergen har tradisjoner gode vekstvilkår. At endringen må komme, er ikke selvsagt i den byen. Endring er beviselig mulig å stanse.

Dessuten har bergenserne en ekstrem utholdenhet i debatter. De går ikke nødvendigvis videre. De kan bli værende, evig, i uforsonlig uenigheten.

Bare se på Bybanen. I over et tiår har byen vært låst i diskusjonen om hvor traseen mot Åsane skal gå. Antagelig kommer det ingen bane nordover nå. Bare slik kan debatten få en ende.

Derfor er tromme på Brann Stadion neppe utelukket. Men av hensyn til alle, var det smart med en pause i krigføringen nå.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article