Fondet som skal hjelpe kunstnere, demotiverer og ødelegger for kunstnere uten fast inntekt.
Publisert: 13.03.2025 11:15
Det er et muntert munnhell, ja egentlig et folkelig visdomsord, som sier: «Jo mer man rører rundt i dritt, jo mer lukter det.» Overraskende, som en samvittighetens trojanske hest, kom tanken om at Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) kunne trenge en intern oppvask.
Styrket motet til å varsle
For det var et tidligere styremedlem i BKH som åpnet seg for meg om BKHs indre liv. Først da ante jeg omfanget av det mange opplever som vennskapskorrupsjon og institusjonell diskriminering.
Han sa at den eneste måten BKH kan bli sett i kortene på, er at kulturkomiteen på Stortinget nedsetter en undersøkelseskommisjon.
Det var denne samtalen som var med på å styrke motet mitt til å varsle. Derfor mottok kulturkomiteen på Stortinget 3. februar en rekke varsler fra kunstnere. Varslene viser at ukulturen ikke bare kan finnes hos BKH, men i kunstforvaltningen generelt.
Dette var bakgrunnen for at jeg i kronikken min i Aftenposten i slutten av januar oppfordret en eventuell granskningsgruppe til også å intervjue tidligere medlemmer av BKHs styre.
Pengene deles ut partisk
Sebastian Kjølaas, styreleder i Billedkunstnerne i Oslo, må naturlig nok utad gi inntrykk av at alt er i den skjønneste orden i BKH.
I Aftenposten 31. januar påstår han at BKH-avgiften er solidarisk. Han tar ikke hensyn til at mange kunstnere opplever det stikk motsatte: at både innkreving og fordeling foregår uredelig.
Alle må betale denne kunstnerskatten, mens pengene deles ut partisk, der en «stipendadel» får godene. Jeg har kolleger som ikke engang er funnet verdige til å bli medlemmer av kunstnerorganisasjonene, men likevel må de betale til dette «solidariske fellesskapet» som Kjølaas inviterer til.
Demotiverer og ødelegger
Kunstnere flest er svært vanskeligstilte økonomisk, de fleste må ha ekstrajobber for å få det til å gå rundt. Når alle vanlige skatter, avgifter og utgifter er betalt, er det ofte ingenting igjen på «bunnlinjen» for kunstnerne som selv må stå for sine salg.
Denne ekstra avgiften på 5 prosent er brutal. Kunstnere som ikke makter å betale avgiften, blir påført strafferente på 12,5 prosent. Det finnes også dokumentasjon på at noen slipper rentekrav, mens andre må betale.
Fondet som skal hjelpe kunstnere, demotiverer og ødelegger for kunstnere uten fast inntekt, som tvert imot trenger støtte.