Vennskap kan være viktigere enn kjernefamilien

Vennskap kan være viktigere enn kjernefamilien: Foreldrene min kom ikke i bryllupet mitt. Det gjorde vennen min, enda hun var dødssyk.

Det er egentlig ikke noe nytt, det å finne seg en familie bestående av venner, skriver vår lørdagsspaltist Hilde Østby. Foto: Åge Peterson

Da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg ikke mange venner, jeg hadde én. Stort sett syntes jeg det var vanskelig å få venner, fordi jeg var så rar og ikke turte å invitere noen med meg hjem. Men jeg kunne bli med hjem til vennen min, Agnes. Når jeg var hjemme hos henne følte jeg meg trygg. Etter hvert ble jeg en del av inventaret. Vi lærte oss å spille gitar sammen, vi tegnet, vi hørte på musikk, vi satt helt stille sammen, vi diskuterte, kledde oss ut, klatret i trær. Vi delte mye, men først og fremst var vi bare ... sammen. Det var ikke egentlig så viktig hva vi gjorde. Slik begynte jeg å finne en annen familie enn min egen. Etter hvert har jeg fått mange venner. Familien min har økt.

Vi er ganske mange som har et konfliktfylt forhold til familien vår: i denne Pride-måneden vet jeg at det gjelder mange skeive, som har mistet kontakt med fordømmende, nære slektninger. De har måttet finne seg en ny familie; en de velger selv. Mange som har vonde opplevelser i barndommen, får venner som fyller det tomrommet en familie har etterlatt.