Verdensøkonomien er fremdeles avhengig av oljen

Om lag 20 prosent av global oljehandel passerer gjennom Hormuzstredet. Når risikoen for forstyrrelser i transporten øker, prises dette umiddelbart inn i markedene gjennom høyere oljepris.

Fra bombingen av Iran startet 28. februar i år og til nå (19. mars) har oljeprisen økt rundt 50 prosent. Prisøkningen reflekterer økt usikkerhet om fremtidige leveranser og frykten for knapphet på olje.

Dette er økonomisk teori i praksis, nemlig at priser ikke bare reflekterer dagens forhold, men også fremtidig risiko.

Historien gir et tydelig bakteppe. Oljeprissjokkene på 1970-tallet viser hvordan energimarkeder kan fungere som en direkte spredningskanal fra geopolitikk til den internasjonale økonomien.

Det første sjokket fulgte Yom Kippur-krigen i 1973, da arabiske produsenter brukte olje som politisk pressmiddel. Her hjemme valgte selv Kong Olav å ta trikken.

Det andre sjokket kom etter den iranske revolusjonen i 1979, som reduserte tilbudet betydelig. Resultatet var en kraftig og vedvarende økning i oljeprisen. Høy inflasjon og lav økonomisk vekst (stagflasjon) ble resultatet.

1970-tallet avdekket hvor sårbart Vesten hadde blitt av sin avhengighet av olje fra Midtøsten. Tilsvarende avdekket Russlands invasjon av Ukraina i 2022 hvor sårbart Europa var etter å ha gjort seg sterkt avhengig av russisk gass.

Parallellen er vanskelig å overse. Energiforsyning er ikke bare et økonomisk spørsmål, men også et geopolitisk risikomoment. Erfaringene kan tolkes som at hensynet til forsyningssikkerhet over tid har blitt underordnet kortsiktige økonomiske gevinster.

Hva de endelige økonomiske konsekvensene av utviklingen i konflikten med Iran blir, er uvisst. Men noen mekanismer er velkjente.

For det første er verdensøkonomien i dag mer integrert enn på 1970-tallet. Dette innebærer at økonomiske sjokk sprer seg raskere og bredere.

For det andre vil en vedvarende økning i oljeprisen bidra til høyere inflasjon. Dette vil normalt bli møtt med høyere renter fra sentralbankene, slik vi også så etter pandemien da global inflasjon utløste kraftige renteøkninger.

For det tredje vil høyere renter og økt usikkerhet dempe investeringer og etterspørsel, og dermed øke risikoen for høyere arbeidsledighet.

Også Norge vil merke sjokket fra verdensøkonomien. Men delvis på en annen måte enn i de fleste andre land. Høyere energipriser gir økte eksportinntekter og styrker statens finansielle posisjon.

Erfaringene etter Russlands invasjon av Ukraina er illustrerende. Europas raske reduksjon i import av russisk gass førte til en kraftig etterspørselsøkning etter norsk energi, og dermed til svært høye inntekter. Norske offentlige finanser ble styrket i en periode hvor mange andre land opplevde det motsatte.

Samtidig påvirkes også kronekursen. Når oljeprisen øker, styrkes normalt kronen. Det demper noe av inflasjonspresset gjennom lavere priser på importerte varer, men bidrar samtidig til å svekke konkurranseevnen for andre eksportnæringer.

Dette er likevel ingen entydig gevinst. Høyere energipriser bidrar til økt inflasjon også i Norge, og dermed til høyere renter.

Mekanismen går gjennom flere kanaler. Prisene på energi og transport øker. Bedriftenes kostnader stiger, dette veltes over i høyere priser på varer og tjenester. Høyere energipriser internasjonalt slår inn i høyere importpriser, ettersom varene vi kjøper fra utlandet også produseres med energi som innsatsfaktor. Samlet sett vil dette gi et bredt inflasjonspress i økonomien.

Konflikten med Iran vil også ha betydelige implikasjoner for USA. Selv om landet er en stor energiprodusent, bestemmes oljeprisen i et globalt marked. Dermed vil økte priser internasjonalt raskt slå inn i amerikanske drivstoffpriser.

Dette er politisk sensitivt, særlig i et valgår. Høye bensinpriser er blant de mest synlige signalene av presidentens økonomiske politikk for amerikanske velgere.

Dette er sammenfallende med en periode preget av betydelig økonomisk og handelspolitisk usikkerhet, spesielt knyttet til skiftende amerikanske handelspolitiske tiltak.

For globale markeder innebærer dette at USA ikke bare påvirkes av internasjonale sjokk, men også selv er en sterk kilde til økonomisk og politisk usikkerhet.

I den nåværende situasjonen er det flere politikere som ønsker å dempe den geopolitiske spenningen, ettersom lavere usikkerhet normalt gir lavere energipriser. Spesielt mange europeiske ledere vektlegger de-eskalering ved å distansere seg fra en mulig involvering i krigshandlingene.

Økonomisk synliggjør konflikten i Hormuzstredet en mer grunnleggende erkjennelse. Den globale økonomien er fortsatt helt avhengig av fossil energi. Tilgangen til disse energikildene er avgjørende for både velferd og økonomisk vekst.

Dermed vil olje og gass fortsatt være en kilde til geopolitisk konflikt. Samtidig peker dette mot betydningen av å utvikle alternative energikilder som kan bidra til å redusere politisk og økonomisk eksponering mot slike sjokk.