«Vi bodde sammen på Lista fram til for bare noen måneder siden»

Sverre Anker Ousdal 18. 07. 1944-03. 01. 2026

Han har levd et godt dokumentert liv i offentligheten, hvor mye har blitt gjenfortalt nå ved hans bortgang. Jeg har lyst til å fortelle litt om hvem han var som bestefar.

Han minnet meg stadig på et av våre tidligste minner sammen. Han hadde «fått lov» til å være barnevakt, og vi trillet rundt på Smestad i Oslo.

Jeg hadde nylig falt på glassbordet som sto i stua, og måtte trekke en fortann. Bordet hadde han snekret, for øvrig.

Da det kom to «skolejenter» forbi hadde jeg strukket meg ut av vogna og ropt: «Når jeg begynner på skolen skal jeg også få sånn tann!»

Ikke verdens mest spennende historie, men jeg anslår at jeg har fått den gjenfortalt omtrent 250 ganger i ettertid.

Ikke fordi bestefar var glemsk. Han var sylskarp helt til det siste. Han satt bare så umåtelig stor pris på å få være med barnebarna sine og ville vise at han husket det.

Som teaterskuespiller jobber man stort sett på kveldstid, så barnevakter var ikke det enkleste å få til. Tiden vi har fått sammen etter han ble pensjonist har vært veldig verdifull.

Han har lært oss det man trenger å vite om jazz, seilbåter og snekring. Og om å finne roen der man trives best.

Vi bodde sammen på Lista fram til for bare noen måneder siden. Vi har feiret jul sammen, bare han og meg.

Hundrevis av timer med jazzmusikk på Tandberg-anlegget hans og fyr i peisen med samtaler om livet. Ikke sånn belærende samtaler fra en mann med mye livserfaring.

Men undrende samtaler om verden, kjærlighetsliv og små og store problemer. Oppdatert, påskrudd og nær. Og med glimt i øyet.

Egentlig akkurat som en bestevenn.

Bestefar var en kombinasjon av både veldig privat, og ekstremt glad i oppmerksomhet. Han gjorde sjeldent intervjuer, men når han først gjorde det måtte jeg kjøpe med avisa, i papirformat naturligvis, og lese høyt for ham.

Han satt helt stille, ytterst på lenestolen og stirret tomt ut i rommet med et alvorlig drag over ansiktet. Han avbrøt aldri, men smilte der det passet.

Samme med anmeldelser. Bortsett fra der det var skryt. Da fikk jeg beskjed om å lese det igjen, mens han lagde nedovermunn og nikket anerkjennende.

Av og til brøt han ut i «Thank you very much everybody», og strakk armene ut mot hans «publikum». Det besto av meg, og flaska med halvannen liter Cola Zero som sto på bordet mellom oss. Han så mest konturer, uansett. Jeg lo, og han lo.

Han var utrolig morsom. Jeg har så mange videoer av han som danser rundt på stuegulvet, og synger jazz, med den største selvtillit. Uten å kunne et eneste ord av teksten.

Da vi var små spurte vi alltid om han kunne fortelle oss en gåte. Vi kunne svaret på den så klart. Det var for opplevelsen av å sitte på fanget hans og høre den tilgjorte dype røsten runge.

Vi fulgte de gigantiske hendene hans med øynene, så vi nesten kunne se hva han prøvde å beskrive. Han skulle fram til ordet «ubåt» og startet med setningen «Over døde menn jeg flyver…» Det sto ikke på dramatikken akkurat.

Etter at det ble kjent at han er død, har jeg fått meldinger fra venner og naboer som sier «vi vet at dere to hadde et helt spesielt bånd».

Jeg tror at alle vi barnebarna føler det. Det var bestefar sin store styrke.

Han tok oss på alvor, sa ifra når vi var dumme, og så oss. «Johanne skulle hatt mer skryt» pleide han å si til folk, men det er jeg ikke enig i.

Han har gitt oss skryt, anerkjennelse og fortalt oss hvor stolt han var. Det skal vi leve videre på. Og minnes ham for den nevenyttige, sta og gøyale sørlendingen han var.

En av de tingene han var aller mest stolt av er at jeg jobber i Fædrelansvennen. Så dette blir min lille hyllest.

Hvil i fred, bestefar.