Vi er for få yrkes­aktive, med for dyre vaner og for høye krav

Tyrkia, Ungarn og USA har alle demokratisk valgt sine nåværende statsledere. Faren er tilstede for at det samme kan skje i Norge og Europa. De politiske partiene finnes allerede. Noen av dem har til og med stor oppslutning.

Våre vestlige velferdsstater er under stadig press. De eksisterer under en forventning om å levere stadig bedre tjenester til sine innbyggere. Samtidig skal de være effektive nok til å motstå ytre og indre påvirkning fra krefter som ikke vil dem vel.

Det er en tynn linje vi balanserer på. Vi trenger nok ressurser til å ivareta tjenestene våre, samtidig som vi må prioritere styrking av forsvaret, opprettholde et aktivt og innovativt næringsliv, samt redde klima, natur og miljø.

Og det er nettopp tilgjengelige ressurser som er den store elefanten i rommet: Den vestlige verden har ikke lenger tilstrekkelig fagfolk til å bære den velferden vi har vent oss til. Vi er for få yrkesaktive, med for dyre vaner og for høye krav.

Problemet har tre hovedutfordringer:

1. Velferdsstaten har økt betydelig i organisasjon og forvaltning.

2. Gode velferdsordninger kan ta bort insentiver til innsats

3. Synkende fødselstall utfordrer forholdet mellom bidragsytere og mottakere av velferdsgoder.

Når vi ikke klarer å balansere disse tre utfordringene, så begynner folk å føle at de faller utenfor. Det hjelper ikke at levestandarden er den høyeste noen sinne. For dem som faller utenfor, forsterkes avstanden til det gode liv, og det gjelder dessverre stadig flere.

Det er dette som har skjedd i USA, og velgerne har gjort sitt valg.

Det er grunnleggende det samme som skjedde i Tyskland på 30-tallet.

Når visepresident JD. Vance belærte Europas ledere om woke, et samfunn i forfall og demokratisk underskudd, så er det egentlig de tre punktene over han peker på.

For å slanke det offentlige har Elon Musk tatt i bruk finansverktøyet: Si opp, legg ned, restrukturer. Velkjent i det private næringsliv, men nå brukt i sin råeste form på den offentlige forvaltningen. Det er hverken sympatisk eller demokratisk.

«Den grunnleggende svakheten ved den vestlige sivilisasjonen er empati», sier Elon Musk, ifølge CNN. Det er noe å reflektere litt over.

I slike prosesser er det ikke rom for mangfold. Mangfold er en trussel mot den sterke mann. Han som mener seg alene om å kunne løse utfordringene. Idealet er det konservative samfunn; husmor, far og mange barn, uten mulighet for abort. Og alle skal de uforbeholdent støtte den store leder.

Trumps angrep på innvandrere er en selvmotsigelse. USA er et resultat av innvandring. Dessuten er USA, akkurat som Norge, avhengig av innvandrere for å få samfunnet til å gå rundt. Da Trump ønsket å fjerne H-1B-visumet (midlertidig visum for utenlandske arbeidere), så møtte han umiddelbar motstand fra Elon Musk og andre næringslivsledere.

Det egentlige problemet, manglende integreringsevne, forsøker de ikke å løse.

Byråkratiet, forvaltningen, institusjonene som er etablert for å ivareta demokratiet, har innebygd motstand mot denne typen tiltak. Selvmotsigelser blir adressert, og udemokratiske og lovstridige tiltak blir forhindret. Nettopp derfor blir byråkratiet utfordret av ledere som ser et svakt demokrati som en nødvendighet for å kunne utøve sin makt. Et svekket demokrati er ikke bare et uungåelig resultat av Trumps politikk, det er også en forutsetning for hans måte å styre på.

Det amerikanske demokratiet er utvilsomt under press.

For det er bare noen korte dager hvert fjerde år at demokratiet hviler på stemmeurnene. Demokratiets virkelige styrke ligger i det daglige arbeidet til institusjoner og de demokratiske rettigheter, ikke bare i valgdagen.

Demokrati krever at både velgere og politikere ønsker å opprettholde det. Det er egentlig veldig enkelt, men samtidig veldig vanskelig. Vi velger våre ledere for å representere oss, men også for å ta de vanskelige valgene på våre vegne. Når det siste svikter, er det fare på ferde.

Og det er her vi må lete etter løsningen.

Hvis vi klarer å velge politikere som tør å stå i de vanskelige valgene, som evner å forklare nødvendigheten av de vanskelige valgene, så er det håp. For de tre innledende utfordringene må løses. Og de må løses på en annen måte enn i USA.

Så enkelt, så vanskelig. For dagens norske politikk er smurt av et stort oljefond, hvor velgere hentes med løfter om mindre skatt, bedre ytelser og mer velstand til sine egne. De som ikke velger å se helheten; De som snakker varmt om demokrati, men med forakt om byråkrati og institusjoner. De som tror løsningen er å kalle en spade en spade, når behovet er kirurgiske presisjonsverktøy.

Ifølge boka «Landet som ble for rikt» av Martin Bech Holte, var Jens Stoltenberg siste statsminister som virkelig hadde kontroll på disse avveiningene.

Det blir et spennende stortingsvalg til høsten. Med stort behov for å velge ansvarlige politikere som tør og evner å ta de vanskelige valgene på våre vegne.