Vi er i ferd med å glemme hvordan de bygges

I dag legger bedrifter og forskning vekt på å gjøre maskinene intelligente med flere sensorer og kunstig intelligens (KI). Men vi må ikke glemme kunsten å bygge maskiner fra bunnen av.

Mens forrige generasjon bygde maskiner, bruker dagens ingeniører tiden på å samle data og trene KI-algoritmer som overvåker systemer andre har laget.

Nå er det kritisk for norsk industri at vi tar vare på erfaringen de gamle ingeniørene har om å utvikle helt nye maskiner. Slik det er nå, står vi i fare for at ingeniørene våre mister evnen til å bygge nytt for det grønne skiftet.

Norge står overfor en ingeniørkrise

Bare 17 prosent av nye bachelorstudenter her i landet valgte teknologi og realfag ifølge OECD-tall fra 2023. Det er lavest blant OECD-landene. Det var flere søkere i år, men NITO, som er fagforening for ingeniører og teknologer, mener oppgangen ikke er tilstrekkelig for å møte arbeidslivets behov.

Men ingeniørstudentene som kommer, vil primært programmere, ikke konstruere.

Samtidig går de mest erfarne ingeniørene i bedriftene våre ut døren med kunnskapen.

Det foregår ingen systematisk overføring til neste generasjon.

Med norsk vareproduksjon på bare 5 prosent av BNP – en tredjedel av EU-snittet – har vi ikke råd til å miste denne kompetansen. For hvordan skal vi bygge ny industri når neste generasjon kan programmere, men ikke konstruere?

Norske selskaper tjener store penger på KI som varsler før ting går galt. Kongsberg Digital hjelper kundene å spare millioner årlig. Overvåkingen varsler når deler må kontrolleres, slik at bedrifter som Shell Nyhamna unngår systemkrasj og maskiner ute av drift i lange perioder.

Dagens forskning prioriterer det samme. Det forskes fortrinnsvis på hvordan KI og automatisering kan effektivisere ulike prosesser.

Det kan eksempelvis handle om å estimere gjenværende levetid på pumper, beregne CO2-utslipp i sanntid eller justere drift for å unngå havari før planlagt vedlikehold. Industri og forskere prøver ut sensorer her og digitale tvillinger der – alt for å klemme mer ut av maskiner som allerede er laget.

Men hvem skaper nye løsninger for norske forhold?

Vi bygde en gang plattformer og komplette boreløsninger for Nordsjøens brutale vær. Nå lapper vi på gammel teknologi eller importerer hyllevare-løsninger som ikke fungerer optimalt.

Havvind-satsingen avslører hvor galt det har gått: Equinors Hywind Scotland måtte stenge – alle fem turbiner trengte vedlikehold samtidig. Vindturbinene må slepes til land fordi Equinor ikke har løsninger for vedlikehold offshore. Dette er samme Equinor som har mestret offshore i 50 år. Milliardinvesteringer står stille i månedsvis.

Problemet starter ikke når fem turbiner må vedlikeholdes samtidig. Det starter når vi kjøper vindmøller designet for faste fundamenter på havbunnen, ikke for flytende plattformer.

Norge har aldri bygget opp kompetanse på selve turbinene. Vi er verdensledende på flytende fundamenter og forankring, men hva hjelper det når resten av systemet svikter?

Stykkevis optimalisering bygger ikke fremtiden

Markedet driver utviklingen og etterspør overvåking og automatisering av maskiner: Oljeleverandørbedriften HMH, med tiår av erfaring i komplette boreløsninger, satser nå tungt på KI for smartere drift.

Men når all oppmerksomhet går til optimalisering av eksisterende teknologi, hvem ivaretar kunnskapen om å designe nye løsninger?

Grønn omstilling handler om komplette systemer tilpasset norske forhold. Havvind blir ikke lønnsomt i Norge med de løsningene vi har i dag. Vi trenger mer produktive og sikrere systemer som kan operere i røft vær gjennom hele året. Maskiner må tåle høyere bølger og hardere vind, slik at vedlikehold kan skje offshore året rundt. Men hvem kan utvikle disse helt nye systemene?

Skal vi klare det grønne skiftet, må kunnskapen fra senioringeniørene overføres til de unge før den forsvinner.

De med dyp erfaring fra norske forhold – enten det er offshore, vannkraft eller industri – vet intuitivt hva som fungerer i vårt klima. De hører når en maskin sliter, og ser tegn på problemer før sensorene varsler. Denne tause kunnskapen – erfaringen som sitter i fingrene – hvordan fanger vi den opp? Kan KI hjelpe oss å dokumentere og overføre denne ekspertisen til neste generasjon?

Ved UiA bygger forskningsgruppen for intelligent mekatronikk opp kompetanse på nettopp dette. Sammen med industrien utvikler vi nye metoder og verktøy for å designe bærekraftige maskiner og systemer fra bunnen av.

Dette handler ikke om å erstatte ingeniører med KI, men om å gi neste generasjon verktøy som bevarer og viderefører forrige generasjons erfaring. Tiden er knapp. Forskningen må prioriteres nå – før kompetansen forsvinner ut døren for godt. Ellers blir Norge et oljemuseum.