Vi gamle kan være viktige rollemodeller

Hvordan de strever med å oppnå gode resultater i en stadig mer digitalisert skolehverdag, med mindre praktiske fag. I tillegg, mindre opplæring i praktiske oppgaver på hjemmebane.

En forelder som deltok på skolens undervisning for å prøve og forhindre at barnet droppet ut, har gitt et sjokkerende innblikk i skolens hverdag, blant annet hvordan sløydundersiningen foregikk. Et fag som er kjærkomment for skoletrøtte elever. Det første halvåret var digitalt, å tegne og konstruere byggverk. I stedet for å bruke praktiske redskaper som hammer og sag.

Hvilken betydning har det afrikanske ordtak «Det trengs en landsby for å oppdra et barn» i dagens samfunn? Hvor er landsbyen? Unntatt når vi klager over hvor forferdelig dagens barn og unge oppfører deg.

Bakgrunn for overskriften i mitt innlegg er Kristian Mjåland sitt bidrag til Ukeslutt, 11. april om temaet rollemodeller for dagens unge menn. Avslutningsvis konkluderer han med at «Vi mangler voksne som tør og vil være voksne» med referanse til Keith Haywards bok Infantilised: How our culture killed adulthood.

Vi som tilhører etterkrigsgenerasjonen, og nå utgjør store deler av eldrebølgen, hvor har vi sviktet?

Vi som vokste opp i en tid fortsatt preget av nøysomhet på alle livets områder. Vi måtte spare på omtrent alt! Kjøtt bare på søndag. Tre pølsebiter og fem poteter til middag. Vaskemaskin var ikke allemannseie. Å ha bil var forbeholdt de mest velstående. Økonomiske oppgangstider kom gradvis med oljen, kraftutbygging, Sira-Kvina på begynnelsen av 60-tallet, generell god politisk økonomisk styring. Noen av verdens beste velferdsordninger ble lovfestet med Folketrygdloven i 1967, med blant annet rett til uføretrygd.

Vi, etterkrigsgenerasjonen som også omtales som dessertgenerasjonen, har i denne velstandsutviklingen ikke klart å videreføre verdier som har lagt grunnlag for det godt samfunnet vi fortsatt lever i. Nøysomhet, ansvarlighet, ta hensyn, solidaritet og trofasthet, vi har ikke klart å være tydelige og gode eksempler. I alle fall ikke tydelige nok. Å være trofast er fraværende i dagligtalen. Det oppdaget jeg nylig da jeg i samtale med mitt 16 år gamle barnebarn brukte ordet, og han spurte hva det betyr.

Vi har hatt alle forutsetninger for å stå imot markedspresset, som vi møter i form av en flodbølge av utspekulerte reklameinnslag i absolutt alle media og digitale kommunikasjonsmidler. Vi er alle mer eller mindre blitt en del av et overforbrukssamfunn. Kjøper det vi har lyst på. Med unntak av grupper med lav inntekt som ikke har råd til det aller mest nødvendige i sitt daglige forbruk.

De grupper som prøver å protestere, blir sett på som ekstreme asketer.

Den generelle voksenautoritet forvitres. Dette kan barnehage- og skoleansatte bekrefte. I barnehager er det langt flere barn som trenger oppfølging, sammenlignet med for 10-20 år siden. Problemer videreføres til skolen, som har elever med atferdsproblemer.

For å kaste inn en eksplosiv brannfakkel: Har kvinnefrigjøringen hatt en slagside? Jeg er selvfølgelig enig i at kvinners rettigheter på mange områder har vært nødvendig å kjempe for. Men er barna blitt oversett? I gitte situasjoner, har hensyn til barnas behov blitt tilstrekkelig ivaretatt? Jeg mener nei!

Vi går i tog for Pride og for kvinnedagen 8. mars, men har ikke en dag der vi går i tog for barnas behov og rettigheter. Er tiden inne til å gå i tog for barna, med plakater som: Barn trenger grenser, Barn at trenger at voksne er voksne, Barn trenger voksnes tid, Barn trenger voksne (inkludert gamle) som gode eksempler.

Egentlig er det alarmerende fremtidsutsikter Mjåland beskriver i sitt Ukeslutt-bidrag, og som dessverre er gjenkjennelig. I verste fall er det verre enn klimakonsekvenser, det dreier seg om at deler av det menneskelige materiale får redusert kvalitet.

Vennesla har, som de fleste kommuner, store utfordringer med gruppen 18-30 år som står uten arbeid eller utdanning. I sammenhenger hvor dette omtales av fagfolk, beskrives ofte utfordringene slik: Unge voksne er mindre robuste, de blir lettere sykemeldte enn tidligere. Unge voksne som trenger hjelp til å komme inn i arbeidslivet, er mindre fleksible og tilpasningsdyktige. Mange klarer ikke arbeidslivets krav og krever mer oppfølging. De faller ut, og mange kommer ikke tilbake. Dagens arbeidsliv er og endret, med færre oppgaver som krever manuelle ferdigheter.

Vi har sett påstander som at «voksne nekter å bli eldre» og «reklameindustrien har for lengst skjønt at det er store penger å tjene på at voksne folk er unge lenger». Hvordan kan vi kjempe mot markedskreftene? Det reiser politiske spørsmål det tar for mye plass å omtale her. Men vi kan begynne med oss selv.

Etterkrigsgenerasjonen som nå er i 70-årene, kan bruke våre siste ti år, før vi belegger offentlighetens sykehjemsplasser og omsorgsboliger, til deltagelse i barn og unges liv. Vi kan delta som frivillige i organisasjoner for barn og unge. Det blir vi friskere av og får overskudd av.

Jeg er gammel. Ikke eldre, ikke senior, men gammel. Takk og pris. Jeg har en nerveskade i beina etter en ryggoperasjon, og ganglaget bærer synlig preg av det. Men hva gjør vel det, jeg kommer dit jeg skal.